Presidenten [10:02:23 ]: Etter ønske
fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter
til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer
av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover
den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Mahmoud Farahmand (H) [10:02:46 ] (ordfører for sakene): I
dag skal vi debattere en av de viktigste kildene til finansiering
av det norske statsbudsjettet. Jeg ønsker å starte med å takke komiteen
for samarbeidet i denne saken. Det at vi på tvers av politiske skillelinjer kan
stå samlet i denne saken, vitner også om styrkene i norsk politikk.
Det handler om nasjonens og det norske folks langsiktige interesser,
ikke politiske kjepphester. Det er i seg selv unikt.
25 pst. eller én av fire kroner i statsbudsjettet
kommer fra Statens pensjonsfond utland. Vi er et av få land i verden
som har klart å forvalte våre naturressurser på en slik måte at
det bidrar til økt velferd og livskvalitet for både nåværende og
framtidige generasjoner.
Hadde vi gjort som så mange andre land, slik
det landet jeg selv er født i, og enten brukt pengene til elitenes
vinning eller sluset inntektene direkte inn i statsbudsjettet, hadde
vi som nasjon og som individer vært betydelig fattigere – i dag
og i framtiden.
Det er noe unikt med Norge. Det at vi har klart
å omsette naturressursene våre på en slik måte at det gir økt livskvalitet
til nåværende og framtidige generasjoner, er ikke et resultat av
tilfeldigheter, men av langsiktig politisk samarbeid. Det er en
langsynthet de færreste klarer å ta innover seg.
Suksessoppskriften for Statens pensjonsfond
utland og Statens pensjonsfond Norge er langsiktig forvaltning og
klok risikotaking. Det er også avgjørende å forstå at armlengdes
avstand til politiske beslutninger har vært helt avgjørende for
at fondet ikke skal oppfattes som en forlengelse av norsk utenrikspolitikk.
Statens pensjonsfond utland er heller ingen personlig sparekasse
for hver enkelt nordmann. Det er fellesskapets penger.
I løpet av de siste tre årene har vi sett en
betydelig økning i verdiene i Statens pensjonsfond utland. Det medfører
at vi i stadig større grad kan ta ut større kronebeløp. Derfor har
også våre statsfinanser blitt mer sårbare for svingningene i de
internasjonale markedene. Denne risikoen har blitt påpekt i flere
rapporter, og det kan se ut som den utviklingen vi har sett siden
januar i år, realiserer noen av analysene som har stått i tekstform på
papir tidligere.
Dermed blir det viktig å følge det nylig nedsatte
ekspertrådets arbeid framover. Det vil også være viktig å se hvilke
råd som kommer fra disse ekspertene, og hvilke vurderinger de gjør
av SPUs eventuelle nye aktivaklasser.
Til denne saken er det også framsatt tre representantforslag.
Jeg kommer til å omtale disse samlet. De som har framsatt representantforslagene,
vil argumentere for sine ståsteder.
På generelt grunnlag vil jeg advare mot å bruke
SPU som et utenrikspolitisk virkemiddel. Konsekvensene av det kan
være betydelig, ikke bare for fondet, men også for norsk utenrikspolitikk.
Etikkrådet har over tid hatt oppmerksomhet på selskaper som opererer
i randsonen av det etiske regelverket. De utelukkes regelmessig og
basert på systematisk arbeid. Dette er avgjørende for SPUs langsiktighet,
men også for troverdighet internasjonalt.
Når det gjelder investeringer i våpenselskaper,
er det viktig å være klar over at SPUs aksjekjøp i seg selv ikke
bidrar til friske midler inn i selskapene. SPUs investeringer har
dermed marginal betydning for finansiering av forsvarsindustrien
og kapitaltilgangen til denne industrien.
Det er også viktig å påpeke at de etiske retningslinjene
består av både produkt- og atferdskriterium. Selv om de ulike kriteriene
i retningslinjene skal ivareta ulike etiske hensyn, kan bruken av
dem likevel berøre de samme selskapene.
Det er viktig at SPUs etiske rammeverk gjennomgås regelmessig.
En slik gjennomgang ble sist gjort i 2021.
Høyres synspunkt kommer jeg til nå. Den forrige gjennomgangen
av det etiske regelverket ble gjort i en helt annen sikkerhetspolitisk
situasjon. Kriterier for våpeninvesteringer bør derfor vurderes
i en ny, helhetlig gjennomgang av retningslinjene.
Det er allerede åpnet opp for at Den nordiske
investeringsbank kan finansiere materiell med både sivilt og militært
bruksområde, men finansiering av våpen og ammunisjon er fortsatt
ikke inkludert i Den nordiske investeringsbanks investeringsportefølje.
Det er viktig at de norske representantene i NIB jobber aktivt med
å muliggjøre investeringer i virksomheter som produserer våpen og
ammunisjon.
Avslutningsvis observerer jeg at enkelte forfattere
og kommentatorer der ute har sterke meninger om dette fondet og
hva det kan brukes til. Spørsmålet som ble stilt av en forfatter,
var om Norge har blitt for rikt. Jeg vil si at spørsmålet er hvorfor
Norge ikke er rikere.
Jeg tar opp Høyres forslag i saken.
Presidenten [10:07:39 ]: Representanten
Mahmoud Farahmand har tatt opp de forslagene han refererte til.
Eigil Knutsen (A) [10:07:53 ] : Jeg vil begynne med å takke
saksordføreren og komiteen for godt samarbeid om denne saken, og
for at vi stadig står tverrpolitisk samlet om de overordnede linjene
for Statens pensjonsfond. Hele komiteen stiller seg bak at «Statens pensjonsfond
er fellesskapets formue, som gjennom langsiktig forvaltning og med
handlingsregelen som rettesnor, bidrar til at både nålevende og
fremtidige generasjoner får ta del i verdiene skapt av felles naturressurser».
Dette er viktige ord, for de sier noe om hvem som eier fondene,
og hvordan vi sikrer at de eierne som ennå ikke er født, får ta
del i verdiene som skapes. For det er ikke bare oss som lever i
dag, som eier Statens pensjonsfond. Det gjør også framtidige generasjoner. Handlingsregelen
og trygg økonomisk styring i dag gir sitt bidrag til velferd i framtiden.
I den årlige debatten om fondsmeldingen før,
under og etter stortingsdebatten er det naturlig nok Statens pensjonsfond
utland som får mest oppmerksomhet. Jeg vil likevel nevne Statens
pensjonsfond Norge, eller Folketrygdfondet, som har svært gode resultater
å vise til over tid. I 2024 var avkastningen 1,15 prosentenheter over
referanseindeksen, og siden 2007 har meravkastningen i snitt vært
over 1 prosentenhet. I år er mandatet endret for å styrke arbeidet
med klimarisiko tilsvarende endringene i mandatet til Statens pensjonsfond
utland fra 2022. Det vil styrke den langsiktige forvaltningen av Statens
pensjonsfond Norge.
Statens pensjonsfond utland, populært kalt
oljefondet, er en gigantisk suksesshistorie vi i Norge bør være stolte
av. Svært få, om noen, andre land, som også saksordføreren viste
til, kan vise til lignende langsiktig forvaltning av store verdier
fra naturressurser. Vi har faset inn deler av avkastningen fra fondet
på en måte som ikke har skadet norsk økonomi gjennom såkalt hollandsk
syke eller andre økonomiske fenomener vi har sett eksempler på i
andre land. Vi forvalter altså fondet, og verdien er langsiktig,
men også ansvarlig.
I debatten i dag kommer det til å komme mange
påstander om fondet og forvaltningen som jeg ikke er enig i. Mye
av årets debatt handler om den forferdelige krigen i Gaza og Israels
ulovlige okkupasjon av Vestbredden. Norge har en av de tydeligste
stemmene internasjonalt mot krigføringen, for en tostatsløsning
og mot bruddene på folkeretten. Folkeretten er et viktig utgangspunkt
for hvordan de etiske retningslinjene blir praktisert, sammen med
internasjonale konvensjoner, uttalelser og retningslinjer fra FN
og OECD. Arbeiderpartiet understreker også dette gjennom merknadene
i innstillingen som ligger til grunn for dagens debatt.
Vi vet at Etikkrådet, som tar beslutninger
på et faglig og uavhengig grunnlag, i lang tid har satt søkelyset
på selskaper som på en eller annen måte kan medvirke til okkupasjonen
av Vestbredden. Selskapene ble gjennomgått på nytt i 2024. Noen
mener at dagens etiske retningslinjer ikke fungerer etter hensikten
eller er relevante for situasjonen på Vestbredden. Jeg er uenig
i det. Retningslinjene omtaler krenkelser av menneskerettighetene,
krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner,
og ikke minst salg av våpen som blir brukt på en måte som strider
mot folkeretten. Et tosifret antall selskaper har blitt utelukket
på grunn av sin tilknytning til okkupasjonen, senest nå i mai. Jeg
føler meg trygg på at flere kommer til i framtiden, all den tid
situasjonen dessverre forverres, ikke forbedres.
Som et statlig fond må Statens pensjonsfond
utland være særlig oppmerksom på om investeringene er i tråd med
ansvarlig forvaltning, også for å ivareta et godt omdømme hjemme
og ute. Forvaltningen av Statens pensjonsfond kan og må stadig forbedres,
men vi skal være stolte av måten vi håndterer vår store felleseide
formue på. Fondene har strenge retningslinjer for ansvarlig forvaltning,
de har lave kostnader og snittavkastning over referanseindeksen,
og rammene har bred tverrpolitisk tilslutning.
Geir Pollestad (Sp) [10:12:39 ] : Meldinga me behandlar, handlar
om korleis me sparer vår felles formue, sånn at han skal koma både
dagens og framtidige generasjonar til gode. Ein klok forvaltning
av våre rike naturressursar har lagt grunnlaget for den velferda
me har i dag.
For Senterpartiet er ein god forvaltning av
felles ressursar viktig. Dette gjeld òg for Statens pensjonsfond. Formålet
med fondet er klart: Den felles sparinga skal støtta opp under finansieringa
av folketrygdas pensjonsutgifter og sørgja for at petroleumsformuen
kjem både dagens og framtidige generasjonar til gode. Det overordna
målet er å oppnå høgast mogleg avkastning med ein akseptabel risiko,
og at fondet innanfor denne ramma skal forvaltast ansvarleg. Dette
har Senterpartiet si støtte. Eit viktig prinsipp er at fondet skal
forvaltast langsiktig, og ein investeringsstrategi som ser forbi
meir kortvarig uro i verda og i marknadene.
I meldinga kjem det fram at fonda har auka
betydeleg i løpet av 2024, og sjølv om meldinga omhandlar 2024,
er det naturleg å knyte nokre kommentarar òg til det verdifallet
som har vore i år. Det har falt med 1 100 milliardar kroner. Det
er store summar, og det er ingen tvil om at eit fond som er utsett
for sånne svingingar, krev ei stødig forvaltning. Det at me har
ein langsiktig investeringsstrategi, som det er brei einigheit om,
og at me møter urolege tider med brei risikospreiing og brei einigheit
om strategien, er i denne samanhengen avgjerande viktig.
Forvaltninga av vår felles formue er at ein
har tillit hos folk i Noreg. Openheit og ei ansvarleg forvaltning
av fondet er avgjerande. Det inkluderer openheit om kva selskap
me investerer i, og kva kriterium som ligg til grunn for avgjerdene.
Som det kjem fram av meldinga, er det stor
merksemd om SPU sine investeringar i selskap som opererer i område
med krig og konflikt. Me merkar oss at Etikkrådet, som er dei som
gjer oss råd om såkalla «observasjon eller utelukkelse» til Norges
Banks hovudstyre, i 2024 har brukt ein stor del av si verksemd til
å vurdera selskap med verksemd i tilknyting til Vestbreidda og dei
israelske busetjingane der, og at råda òg har behandla saker som
gjeld verksemd i Myanmar.
Etter vårt syn er det positivt at rådet har
ein systematisk og prinsipiell tilnærming til utelukking. Etikkrådet fungerer
godt og forvaltar mandatet sitt på ein god måte.
I innstillinga legg komiteens medlemer frå
Arbeidarpartiet, SV og Miljøpartiet Dei Grøne til grunn at Etikkrådets
oppfølging av dei etiske retningslinjene og Norges Banks arbeid
for ansvarleg forvaltning vert basert på internasjonalt anerkjente
prinsipp og standardar, som FNs rettleiande prinsipp for næringsliv
og menneskerettar og OECDs retningslinjer for fleirnasjonale selskap.
Senterpartiet deler dette synet. For ordens skuld presiserer eg
at Senterpartiet gjev støtte til denne merknaden, og med det kan
ein rekne dette som protokollført.
Me viser òg til at dette prinsippet for ansvarleg
forvaltning er teke inn i mandatet for Statens pensjonsfond utland.
Statens pensjonsfond forvaltar store verdiar på vegner av fellesskapet.
For Senterpartiet er det viktig at denne forvaltninga skal ha eit
langsiktig perspektiv. Det handlar om korleis me sparar våre rike
naturressursar på ein måte som sikrar oss velferd i dag og velferd
for komande generasjonar, på ein klok måte. Statens pensjonsfond
er ikkje eit politisk instrument i utanrikspolitikken, men eit økonomisk
instrument i velferdspolitikken som skal sikra velferda til nolevande
og komande generasjonar i eit æveperspektiv. Fondets oppgåve er
å oppnå høgast mogleg avkastning med moderat risiko.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:17:43 ] : Oljepengebruk, eller
bruk av avkastningen fra SPU, har nå blitt den viktigste kilden
til saldering av statsbudsjettet. Uttakene skal dekke opp underskuddet.
Det er mye oppmerksomhet rundt nivået på det vi kaller for oljepengebruk,
men det er liten diskusjon og oppmerksomhet rundt innretningen på
pengebruken. Hvordan kan avkastningen fra SPN, men i særdeleshet
SPU, målrettes bedre for å bidra til innovasjon, vekst i fastlandsøkonomien
og å gjøre Norge til et enda mer attraktivt land for investeringer
og velstand? Det er jo en viktig debatt – og kanskje mye viktigere
enn akkurat det årlige nivået på bruk av oljepenger.
Når det skjer mye på den utenrikspolitiske
arenaen, så øker presset på politisk styring av fondets investeringer.
Det er nok å vise til høringen om fondsmeldingen, hvor vi opplevde
at NGO-ene dominerte. De har også en politisk agenda. Da er det
viktig å minne om det finansielle målet: høyest mulig avkastning
til akseptabel risiko. Oljefondet skal ikke være en politisk aktør
eller politisk styrt utover det rammeverket som Stortinget har vedtatt.
Det er et paradoks at Norge kan kjøpe militært
utstyr og materiell fra produsenter som oljefondet ikke kan investere
i. Det er en litt spesiell begrensning som er lagt på oljefondets
muligheter til å investere. Helt «crazy», kalte Høyres leder, Erna
Solberg, dette i et intervju. Da hadde jeg kanskje forventet at
Høyre hadde fulgt opp for å fjerne det som er helt «crazy», og støttet
forslaget til Fremskrittspartiet, men jeg må bare ta til etterretning
at det gjør Høyre ikke.
Det er grunn til å minne om at vi fikk en fullskala
invasjon i Ukraina 24. februar 2022. Det er en stor enighet om at
det er nødvendig å øke produksjonen av militært utstyr, og spesielt
ammunisjon, for å ivareta ikke bare Norges, men også Europas sikkerhet.
Så langt skjer det lite konkret.
Vi har en langtidsplan for Forsvaret, som ikke
har noe med fondsmeldingen å gjøre, men allikevel. Rapporter og
analyser fra Forsvarets forskningsinstitutt tyder på at vi sliter
med gjennomføringen allerede. Norsk forsvarsindustri sliter med
å få tilgang på tilstrekkelig kraft. I sum er det lite som tyder
på at vi har tilstrekkelig handlekraft for å gjøre de rette grepene
i en kritisk situasjon. Derfor blir det så viktig å benytte de mulighetene vi
har, til å bidra med kapital som er nødvendig for å utvide kapasitet
og tilstrekkelig finansiering.
Fremskrittspartiet foreslår å oppheve begrensningen
på SPUs mulighet til å investere i våpenprodusenter, inklusiv de
som produserer komponenter til kjernevåpen. Det er ingen som liker
kjernevåpen, men det er allikevel en viktig forutsetning for vår
sikkerhet. Og det er viktig å minne om at de som produserer disse
komponentene, produserer også mye annet militært utstyr, som bl.a.
Norge kjøper.
Videre er det vanskelig å forstå at Den nordiske
investeringsbank har selvpålagte restriksjoner som gjør at de ikke
kan bidra til å finansiere våpen og ammunisjon. Vi er helt avhengige
av å få opp produksjonen av dette, spesielt i Europa, og da må vi
bruke de virkemidlene som er tilgjengelig til å sørge for at produksjon
av våpen, men spesielt ammunisjon, øker betydelig. Så langt, etter å
ha hatt krig i Europa siden 2022, er det ingenting som tyder på
at vi klarer å gjøre det som er nødvendig for å trygge vår sikkerhet,
både i Europa og i særdeleshet i Norge.
Jeg tar opp forslaget og varsler at vi vil
stemme subsidiært for forslag nr. 1, fra Høyre.
Presidenten [10:22:19 ]: Da har representanten Hans
Andreas Limi tatt opp det forslaget han refererte til.
Ingrid Fiskaa (SV) [10:22:40 ] : I mange månader har me no
vore vitne til den rå nedslaktinga av menneske i Gaza, intensivert
fordriving av familiar på Vestbreidda og bevisst utsvelting av dei
som ikkje blir drepne av militære angrep. I like mange månader har
me sett ansvarsfråskriving, bortforklaringar og handlingsvegring her
heime. Stortingsfleirtalet og regjeringa har leita etter måtar å
sleppa å ta ansvar på. Men det er på høg tid å ta ansvar som vaksne
menneske. Me må handla no når det framleis finst menneske igjen
å redda. Me kan ikkje påstå at vedtak i denne salen ikkje påverkar
dei grove folkerettsbrota me ser rett framfor oss.
Det norske oljefondet er den største europeiske
investoren på israelskokkupert område og har i tillegg store investeringar
i våpenselskap som forsyner Israel med våpen. Norske sparepengar
gjer det altså mogleg å fortsetja å intensivera øydelegginga av
Palestina og tvangsfordrivinga av palestinarar. Utan norske oljefondspengar
ville det blitt vanskelegare for israelske styresmakter å riva heimane
til palestinske familiar, vanskelegare å gjera Gaza til ein ruinhaug
og vanskelegare å tvinga folk til å forlata heimlandet sitt.
Dette står i skarp kontrast både til offisiell
norsk politikk og innstendige oppfordringar frå FN, ei rekkje ekspertar,
50 norske organisasjonar og eit fleirtal av det norske folket, som
ber om at Noreg følgjer folkeretten og trekkjer alle investeringar
i selskap som medverkar til folkerettsbrota. Det handlar ganske
enkelt om å følgja folkeretten, om å trekkja det særnorske bidraget
til massakrar, okkupasjon og etnisk reinsing.
Regjeringa seier at oljefondet har instruks
om ikkje å investera i selskap som leverer våpen til Israel, men
at det kan vere nokre gråsoner. Me kan bekymra oss for gråsonene
seinare. No gjeld det å tetta dei store hola i regelverket. Ifølgje
FN har oljefondet investert heile 67 mrd. kr i selskap som leverer
våpen til Israel. Me treng tydelegare retningslinjer for oljefondet,
slik at dei norske sparepengane ikkje finn vegen inn i palestinske
bustadhus, skular og sjukehus i form av dødelege våpen.
To eksempel på at dette skjer: Fondet eig 2,3
pst. av Rheinmetall, som produserer ammunisjon til tanks som er
leverte til Israel, og 1,11 pst. av RTX, som har produsert missil
til Israel. Ammunisjon og missil til kampfly og tanks er ikkje gråsoner,
det er våpen israelske styrkar bruker mot tett folkesette område
i Gaza.
Dagens retningslinjer for oljefondet hindrar
ikkje investeringar i folkerettsbrot, fordi internasjonale retningslinjer
ikkje gjeld fullt ut. Her har me altså to sett med internasjonale
retningslinjer som skal hindra investeringar i selskap som bryt
folkeretten, eit gjennom FN og eit gjennom OECD. Desse internasjonale
retningslinene ligg til grunn for forvaltninga av oljefondet, men
dei gjeld ikkje når Etikkrådet skal ta stilling til uttrekk av investeringar.
Det enkle prinsippet me føreslår, er at FN og OECD sine retningslinjer,
altså folkeretten, òg gjeld ved utelukking av selskapa.
I lang tid har me vore vitne til ei oppvisning
i ansvarsfråskriving i spørsmålet om oljefondets folkerettsstridige
investeringar. Stortingsfleirtalet peikar på Etikkrådet og Noregs
Bank, som igjen peikar tilbake på regjeringa og Stortinget. Etikkrådet
seier rett ut at mandatet dei har fått, ikkje er å følgja folkeretten.
Terskelen for å trekkja investeringar ut er høgare enn som så, og veldig
få selskap blir utelukka. I tillegg tek prosessane svært lang tid.
Mandatet for Etikkrådet må difor rettast opp, men samtidig har Stortinget
og regjeringa eit sjølvstendig ansvar. Ingen i denne salen kan i
ettertid seia at me ikkje visste at norske pengar bidrog til folkemordet. Det
er på tide å ta ansvar. Det er på tide å handla.
Eg tek opp forslaga frå SV.
Presidenten [10:27:48 ]: Da har representanten
Ingrid Fiskaa tatt opp de forslagene hun refererte til.
Sofie Marhaug (R) [10:27:51 ] : I går uttalte utenriksminister
Espen Barth Eide: Det er «[u]akseptabelt å skyte mot sultende palestinere».
Jeg gjentar: Det er uakseptabelt å skyte mot sultende palestinere.
Hør på den setningen! Israel skyter mot mennesker som holder på
å sulte i hjel fordi den samme staten – den israelske – holder igjen
nødhjelp til en sultende befolkning.
Det som skjer på Gazastripen, er på mange måter ubeskrivelig.
Og skulle jeg forsøke å beskrive det fra denne talerstolen, hadde
jeg blitt klubbet, for det parlamentariske språket er utilstrekkelig
til å beskrive nedslaktingen av palestinerne. Politikken til Benjamin
Netanyahu er institusjonalisert ondskap. Rent folkerettslig finnes det
flere ord som beskriver det Netanyahu og hans regime gjør: folkemord
på palestinere, etnisk rensing, okkupasjon, blokade og apartheid.
Norges offisielle politikk er at vi liksom
skal følge folkeretten. Det er liksom alle enig i, og da må vi gjøre det
som står i vår makt for å forhindre folkemordet på palestinerne.
Det inkluderer å trekke oljefondet ut av Israel, i det minste ut
av de selskapene som investerer i den israelske våpenindustrien.
Finansminister Stoltenberg har påstått at oljefondet ikke bidrar
til Israels krigsmaskineri. Det er feil. Oljefondet har investert
i Raytheon som lager bomber, og i ThyssenKrupp, som lager fregattene
som angriper Gaza fra sjøsiden med alle typer bomber. Dette er blant
selskapene som FN direkte ber Norge om å trekke seg ut av. FNs spesialrapportør
Francesca Albanese har som kjent sendt et brev til regjeringen der
hun ber oss om å trekke oljefondet ut av okkupasjonen. Finansminister
Jens Stoltenberg har svart FN med å avvise kravene. Det er ikke
bare spesielt å gi blaffen i FN, det er også farlig, ikke minst
for en liten stat som Norge, som er avhengig av internasjonal rett
og av en regelstyrt verdensorden, snarere enn at det er den sterkeste
rett som skal gjelde.
Når regjeringen og Stoltenberg ikke lytter
til FN, forteller det meg at Norge ikke følger opp sine folkerettslige forpliktelser.
Sagt på en annen måte: Vi gjør ikke alt vi kan for å stoppe folkemordet
på palestinerne. Det er ikke bare helt forferdelig, for meg er det
også helt uforståelig. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere partier
støtter forslagene fra Rødt, fra fagbevegelsen, fra Norsk Folkehjelp,
fra Redd Barna og fra Palestina-demonstrantene. Jeg skjønner det
ikke.
Det er mulig å gjøre noe. Norge har helt egenhendig brukt
oljefondet politisk – og la meg legge til: etisk – og fryst investeringene
i Russland kort tid etter at Russland gikk til fullskalainvasjon
av Ukraina. Det var det helt riktig å gjøre. Rødt er glad for at
regjeringen tok det grepet i forsvar for folkeretten og mot Putins-regimets
illegitime angrep på ukrainere og deres rett til frihet og selvstendighet.
Så har det vist seg praktisk vanskelig å sanksjonere Russland
gjennom oljefondet, men oljefondsjef Nicolai Tangen har uttalt på
spørsmål fra Rødt at det er praktisk lettere å selge seg ned i Israel.
Det forteller meg at det er praktisk mulig å trekke oljefondet ut
av okkupasjon – og det er et argument som har blitt brukt mot Rødts
forslag, at det er praktisk vanskelig. Nei, det er lettere enn det
vi har gjort i Russland.
Nok en gang: Det er uforståelig for meg at
ikke flere støtter forslagene våre i dag. Jeg finner ikke moralske, folkerettslige
eller praktiske argumenter som holder vann. Vi er nødt til å trekke
oljefondet ut av investeringer i folkemord og okkupasjonen. Det
er et minimum.
Helt til sist: Jeg legger fram et løst forslag
som Rødt har i denne saken. Vi mener at Norges folkerettslige forpliktelser
må løftes til et nytt nivå. Etikkrådet tar ikke det ansvaret. Regjeringen
er åpenbart ikke i stand til å ta det på tilstrekkelig alvor, og
derfor foreslår vi at Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet
skal vurdere Norges medansvar for folkemord gjennom Statens pensjonsfonds
investeringer. Jeg håper flere partier vil vurdere å støtte dette.
Presidenten [10:33:05 ]: Representanten
Sofie Marhaug har tatt opp forslagene fra Rødt og forslagene som Rødt
er med på.
Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:33:19 ] : Når vi i dag behandler
den årlige meldingen om Statens pensjonsfond med disse tilhørende
representantforslagene er det på sin plass, som flere andre representanter
har gjort før meg, å reflektere litt over hvor heldig stilt vi er som
nasjon som har et statlig pensjonsfond, og som med forvaltningen
den siste tiden har gitt en rekordstor avkastning og resultat i
2024. Det er positivt.
Spørsmålet som vi likevel må stille oss, er
om regelverket knyttet til fondet er godt nok. Noen partier mener
helt åpenbart at det er perfekt og avviser alle endringer med henvisning
til at fondet ikke er et politisk virkemiddel, eller at fondet ikke
skal være et uttrykk for norsk utenrikspolitikk. Det mener også
Venstre, men vi mener at det er behov for endringer når det gjelder
klimarisiko og klimapolitikk, og vi mener at det er et prekært behov
for å klargjøre og tydeliggjøre regelverket når det gjelder investeringer
som kan komme i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser
knyttet til ulovlig okkupasjon og brudd på folkeretten generelt,
og spesielt knyttet til Israels pågående, ulovlige okkupasjon og menneskerettighetsbrudd
på Vestbredden og i Gaza.
Akkurat nå utfører Israel systematisk folkerettsbrudd
både i Gaza og på Vestbredden. Den palestinske befolkningen utsettes
for daglige krenkelser og en brutalitet som nærmest virker grenseløs
i form av vold, utsulting og fordrivelse. Dette er overgrep som
Venstre fordømmer på det aller sterkeste. Samtidig har vi den siste tiden
hatt mange diskusjoner knyttet til Statens pensjonsfond utlands
investeringer i selskaper som kan knyttes til Israels ulovlige okkupasjon
og brudd på folkeretten i Gaza og på Vestbredden. Det har på mange måter
vært et litt merkelig skue, for de fleste partier er tilsynelatende
enig i at SPU ikke skal investere i sånne selskaper. Problemet er
at definisjonen av hvilke selskaper det gjelder og hvordan det etiske
regelverket skal forstås, er uklart. Selv om «alle», inklusiv Etikkrådet
og Norges Bank, er enige om at det er grunnlag for å trekke seg
ut av flere selskaper enn de man allerede har utelukket som følge
av situasjonen i Israel, på Vestbredden og i Gaza, har man vi fått
en slags runddans der forskjellige aktører peker på hverandre uten
at det skjer så voldsomt mye.
Det siste året har Norges Bank, så langt jeg
har fått brakt på det rene, utelukket to selskap på grunn av uakseptabel
risiko for at de har medvirket til alvorlige krenkelser av individers
rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner knyttet til de ulovlige
bosettingene på Vestbredden. Det er jo helt åpenbart at det er flere.
Vi kan ikke leve med at Norges felles sparepenger, som det blir
sagt her, er investert i selskaper som direkte eller indirekte bidrar
til Israels systematiske undertrykkelse av palestinere og deres
rett til liv, verdighet og frihet i eget land. Etter mitt og Venstres
syn tar prosessene om uttrekk av selskaper som bidrar til brudd
på folkeretten på Vestbredden og i Gaza, altfor lang tid, og de
omfatter for få selskaper. Dagens regelverk er uklart, spesielt
med tanke på selskaper som er indirekte involvert i normbrudd, eller
som leverer generiske produkter direkte til selskaper som allerede
er utelukket fra fondet, eller som bidrar med leveranser av materialer
og utstyr til entreprenørfirmaer som bygger ulovlige bosettinger
på okkupert område. Det må derfor gå en krystallklar instruks til
regjeringen og til Norges Bank sånn at de faktisk kan rydde opp
i disse uklarhetene og sikre at norske sparepenger ikke er med på
å finansiere den uholdbare uretten Israel nå daglig påfører den
palestinske sivilbefolkningen.
For at det ikke skal være noen tvil om Venstres standpunkt
når det gjelder Statens pensjonsfond og spørsmål knyttet til Israel
og Palestina, vil vi også stemme for mindretallsforslag nr. 21,
selv om vi mener at det for alle praktiske formål har samme meningsinnhold som
mindretallsforslag nr. 1 i representantforslaget fra SV, om å trekke
oljefondet ut av ulovlig okkupasjon, som Venstre allerede er med
på.
Til slutt tar jeg opp forslaget Venstre er
med på.
Presidenten [10:37:52 ]: Representanten
Wetrhus Thorsvik har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:38:17 ] : Apokalyptisk!
Umenneskeleg! Barn som ber om å få døy – dei orkar ikkje meir. Dette
er beskrivingar frå norske legar i Gaza, der barn svelt i hel akkurat
no.
Me står her for å diskutera forvaltinga av
det som ofte vert omtala som folkets formue eller generasjonsfondet.
Det er ikkje berre ein formue; det er makt. Det er eit moralsk speilbilde
av kven me er som nasjon. Likar me det me ser i speilet no? Er det
nokon i denne salen som står inne for det norske sparepengar bidreg
til i verda akkurat no?
Miljøpartiet Dei Grøne fremjar i dag det me
meiner er heilt nødvendige og akutte forslag. Me ber om at fondet
vert trekt ut av selskap som bidreg til folkemord, folkerettsbrot,
brot på menneskerettane og miljøøydeleggingar. Men kva møter me?
– Ei regjering og eit stortingsfleirtal som klamrar seg til status
quo, som bortforklarar, snakkar varmt om ansvarleg forvalting, men
som i praksis lèt fondet investera i selskap som bidreg til okkupasjonen
på Vestbreidda, drap på tusenvis av barn i Gaza, og som undergrev
klimamåla me som nasjon har forplikta oss til.
Det er ikkje radikalt å krevja at fondet, våre
felles midlar, ikkje skal bidra til å drepa barn og svelta ut eit heilt
folk. Det er ikkje radikalt å krevja at fondet ikkje skal vera investert
i eit land som konsekvent gjennom tiår bryt folkeretten på aller
grovaste vis. Det er heller ikkje radikalt å krevja at fondet skal
brukast til å dra verda i ei meir berekraftig og rettferdig retning.
Det burde ha vore sjølvsagt. Det er moralsk grunnleggjande.
Eg vil sitera det Raymond Johansen, tidlegare
partisekretær i Arbeidarpartiet og byrådsleiar i Oslo, no generalsekretær
i Norsk folkehjelp, har skrive på facebook:
«Det gjentas stadig at Oljefondet ikke
skal brukes som et utenrikspolitisk virkemiddel. Men dette er et
forsvar som ikke holder – for investeringer i selskaper som bidrar
til folkerettsbrudd, kan aldri være politisk nøytrale.
For i det øyeblikket fondet investerer milliarder i selskaper
som er direkte involvert i Israels ulovlige okkupasjon og i det
som av en rekke FN-organer og internasjonale eksperter beskrives
som et folkemord, da har fondet allerede tatt et politisk standpunkt.
Ikke å handle er også et valg. Når Norges sparepenger flyter
inn i selskaper som bidrar til alvorlige brudd på folkeretten, sender
vi et klart signal: Vi aksepterer overgrep – så lenge det lønner
seg.
Det er ikke nøytralt. Det er ikke apolitisk. Det er en aktiv
medvirkning til et system som bryter med alt Norge hevder å stå
for internasjonalt.
Det er på høy tid med opprydning. Historien vil ikke være nådig
mot dem som valgte å se bort – som prioriterte finansielle rammeverk
fremfor rettferdighet, folkerett og menneskeliv.»
Massedrapa me no ser i dag, er ein forsmak
på den krig og konflikt og menneskelege lidingar som vil utspela
seg på alle kontinent om me ikkje lukkast i å avgrensa klimakrisa.
Akkurat no kollapsar isbrear, folk døyr i kvelande heite, medan
varmerekordar vert knuste over heile kloden. Sveitsiske landsbyar
og norske bygder vert vaska bort av flaum og skred, og Amazonas
brenn.
Samtidig vert den norske befolkninga si felles
formue investert i selskap som øydelegg natur og regnskog, aukar
samfunnet fossile avhengnad og undergrev Parisavtalen. Ein ny studie
publisert i anerkjende Nature, viser at utslepp frå 111 av verdas
største fossil selskap, som Equinor, allereie har påført verda klimaskader
tilsvarande 290 000 mrd. kr frå 1991 til 2020. Kor stor skal skadene
verta før me snur? Kor mange skal døy? Og kva er poenget med å spara
til framtidige generasjonar når ein samtidig investerer i øydelegginga
i dei same generasjonane sitt livsgrunnlag?
Miljøpartiet Dei Grøne vil ha full stans i
SPU sine investeringar i kôl og fossil energi, og me vil at fondet
vert ein motor for grøn omstilling, ikkje ein bremsekloss som i
dag. Me har òg føreslått at Etikkrådet må styrkjast. I dag er det
openbert for svakt, for lukka og for treigt. Miljøpartiet Dei Grøne
vil ha eit fond som er i tråd med våre verdiar, som investerer i
framtida, ikkje fortidas feil, som set menneske og miljø framføre
kortsiktig profitt. Me veit at me utgjer eit mindretal i dag, men
me veit òg at me har historia på vår side – for framtida vil ikkje døma
oss etter kor mykje pengar me tente, men etter korleis me brukte
vår makt.
Med det vil eg ta opp Miljøpartiet Dei Grøne
sine forslag.
Presidenten [10:43:11 ]: Da har representanten
Sigrid Zurbuchen Heiberg har tatt opp de forslagene hun refererte
til.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:43:25 ] : Jeg føler vi langt
på vei har sklidd over i en utenrikspolitisk debatt som vi gjerne
skulle kunne diskutert. Min oppfatning er nok at en del av innleggene
er litt unyanserte. For Kristelig Folkeparti er det iallfall viktig
at fondet ikke skal være et politisk verktøy. Vi har tillit til
at Etikkrådet gjør en god og systematisk jobb. Av og til lurer jeg
på om en kanskje bare er uenig i de vurderingene Etikkrådet har gjort
– men nok om det.
Jeg ønsker å bruke litt tid på det forslaget
Kristelig Folkeparti har, og som vi dessverre står alene om i denne saken.
Først vil jeg si at noe av suksessen bak dette fondet er at det
har blitt tatt kloke og gode beslutninger i denne sal, der en har
oppnådd bred enighet. En har gått skrittvis framover. På mange måter
er det en følelse av at en står her og diskuterer en helt vanlig
politisk sak i Stortinget, men hvis en reflekterer over de 19 000 mrd. kr som
står i fondet, er det langt på vei et eventyr, og en står her med
stor takknemlighet overfor de som har gått foran.
Det Kristelig Folkeparti ønsker å åpne for,
er å ta det neste skrittet: at oljefondet kan investere i unoterte
aksjer. Grunnen til at Kristelig Folkeparti mener det – og Norges
Bank har for øvrig gitt råd om det i flere år på rad – er at det
vil kunne gi mer avkastning til en fortsatt akseptabel risiko. Et
poeng med fondet er å spre investeringene, og da vil det også være
bra å kunne gå inn i det unoterte markedet. Det har vært en enorm
utvikling i unoterte aksjer, og vi vet at veldig mye av verdiskapingen
skjer i selskapene før de blir børsnoterte. Når vi da kun tillater
fondet å gå inn når selskapene er kommet på børs, har altså mye
av verdiskapingen skjedd, og vi går glipp av stor avkastning.
Det er ikke nødvendigvis sånn at vi kun skal
se på de forrige ti årene og avkastningen som har vært der, og trekke
konklusjoner ut fra det, men jeg synes det er en interessant øvelse.
Hvis en ser på de siste ti årene, har det vært 3–4 pst. høyere årlig
gjennomsnittsavkastning på unoterte aksjer. Det enkle regnestykket
er at hvis en hadde hatt 5 pst. av fondet investert i unoterte aksjer
i denne perioden, ville vi de siste ti årene hatt 150 mrd. kr mer,
eller vel ett og et halvt samferdselsbudsjett. Det er også penger.
Selv om markedet rundt unoterte aksjer har
endret seg vesentlig de siste 15 årene, går fortsatt en del av kritikken
ut på at det har vært lite transparens, lite åpenhet, og at det
har vært for svak regulering. Det har nok vært riktig kritikk. Jeg
kan også se at det har vært få andre offentlige pensjonsfond som
har vært investert i unoterte aksjer, men det har nå snudd fundamentalt. For
det første er det et mye mer modent marked. Det er et mye større
marked for unoterte aksjer, og det er bedre reguleringer. Jeg vil
si at det er gode reguleringer, og det er mer åpenhet i det. Som
et så stort fond som oljefondet kan vi selvsagt også i større grad
stille de kravene vi ønsker, f.eks. når det gjelder transparens
og åpenhet. Når det er sånn at nesten alle de andre offentlige pensjonsfondene
investerer i unoterte aksjer og dermed også får høyere avkastning,
mener jeg at vi burde følge etter.
De etiske retningslinjene vil også kunne gjelde
for investeringene i unoterte aksjer, og vi vil også kunne være
en større og mer aktiv eier for å styre selskapet dit vi vil, enten
det dreier seg om klimaperspektiv, arbeidstakeres rettigheter e.l.,
gjennom at vi blir en større eier av de enkelte selskapene. Vi vil
også komme inn på et tidligere stadium. Det er ikke bare måten vi
investerer midlene på, som gir avkastning. Det handler også om å klare
å forme selskapene og være med på å gi dem en positiv utvikling
som vi er med og styrer.
Jeg er skuffet over at det ikke er flere som
slutter seg til dette forslaget. Jeg hadde håpet at debatten i år
ville vært litt større enn det den dessverre har vært, men jeg er
iallfall glad for at debatten går videre gjennom ekspertrådet regjeringen
oppnevner.
Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.
Presidenten [10:47:51 ]: Da har representanten
Kjell Ingolf Ropstad tatt opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Jens Stoltenberg [10:48:09 ] : Framsynte og ansvarlige
politikere har over tid lagt grunnlaget for at vi i dag har en stor
finansformue. En langsiktig, profesjonell og ansvarlig forvaltning
av våre felles sparemidler i Statens pensjonsfond utland og Statens
pensjonsfond Norge har tjent oss vel. Finanskomiteens innstilling
viser at det er bred støtte til Statens pensjonsfonds lovfestede
finansielle formål.
Vi lever i en usikker verden med krig og konflikt. Blant
annet gir situasjonen på Vestbredden og Gaza grunn til dyp bekymring.
Mennesker drepes, og lidelsene er hjerteskjærende.
Norge er blant de landene som klarest har krevd
at den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden må opphøre, og at krigen
i Gaza stanses. Vi har gått inn for umiddelbar våpenhvile, frigivelse
av gislene, og at det åpnes for uhindret humanitær hjelp. Norge
selger ikke våpen til Israel og har innført sanksjoner rettet mot
den ulovlige okkupasjonen. Norge gir betydelig humanitær støtte til
FNs arbeid for den palestinske befolkningen og deltar i arbeidet
for en varig politisk løsning med en israelsk og en palestinsk stat.
I tillegg har vi politisk fastsatte retningslinjer
for Statens pensjonsfond utland som innebærer at fondet trekker
seg ut av selskaper som medvirker til Israels ulovlige okkupasjon
eller krigføring i Gaza i strid med folkeretten. Dette viser hvor
viktig det er at vi har et etablert system for etisk forvaltning
av fondet.
Jeg har tillit til at Etikkrådet og Norges
Bank følger opp retningslinjene på en god måte. Å utelukke et selskap
begrunnet med brudd på etiske normer, er et alvorlig saksforhold.
Tilrådingene fra Etikkrådet offentliggjøres og fordrer grundig forarbeid.
Saker som kan framstå enkle og åpenbare, kan vise seg å være mindre
klare ved nærmere undersøkelser. Vi trekker oss ut av selskaper som
medvirker til Israels brudd på folkeretten, men ikke ut av alle
selskaper som har tilstedeværelse på Vestbredden.
Det betyr at pensjonsfondet f.eks. har solgt
seg ut av selskaper som bygger ulovlige bosettinger eller muren på
Vestbredden. Fondet har ikke solgt seg ut selskaper som Airbnb,
Carlsberg eller Volvo, som er til stede eller har virksomhet på
Vestbredden, men der Etikkrådet ikke har vurdert at de medvirker
til folkerettsbrudd. Etikkrådet følger utviklingen nøye. Ny informasjon
kan gjøre at vurderingen av enkeltselskaper endres.
Som det har vært nevnt her tidligere i debatten,
er det mange land som har hatt store inntekter fra olje, gass eller
andre naturressurser, men knapt noen – om noe – land har forvaltet
disse inntektene slik Norge har gjort. Vi har spart alle inntektene
fra vår olje- og gassvirksomhet. Det har gitt et pensjonsfond som
tilsvarer nær fire ganger verdien av Norges bruttonasjonalprodukt.
Handlingsregelen for uttak av fondet sikrer
at vi over tid ikke bruker mer enn forventet realavkastning av de
oppsparte midlene. Dermed kan fondet i prinsippet vare evig. Det
betyr at en ikke-fornybar ressurs – olje og gass i kontinentalsokkelen
– er forvandlet til en evigvarende «fornybar» ressurs; en finansformue
plassert i et stort antall verdipapirer internasjonalt.
I dag finansierer uttaket fra pensjonsfondet
omtrent hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondet er derfor helt
avgjørende for å finansiere vår felles velferd, opptrapping av Forsvaret
og mange andre gode formål.
Nettopp fordi fondet er blitt så stort, må
vi huske at verdens finansmarkeder kan svinge betydelig, slik vi
har sett i det siste. Vår langsiktige investeringsstrategi gjør oss
rustet til å tåle slik uro. For et så stort fond som Statens pensjonsfond
utland, er det ingen steder å gjemme seg. I møte med en mer usikker
verden er det derfor fortsatt en god tilnærming å spre investeringene.
Jeg legger vekt på at vi også framover må søke bred enighet om viktige
veivalg i forvaltningen av vår felles formue, slik debatten i dag
også er et uttrykk for.
Til slutt: Regjeringen vil arbeide for fortsatt
gode og forutsigbare rammevilkår for handel og investeringsvirksomhet
internasjonalt, for å sikre fondet også i framtiden.
Presidenten [10:52:48 ]: Det blir replikkordskifte.
Mahmoud Farahmand (H) [10:53:07 ] : Flere NOU-er har gjennom
årene pekt på risikoen for at svingningene i aksjemarkedene internasjonalt
kan få diverse konsekvenser for norske statsfinanser. Siden januar
i år har vi sett spor av denne utviklingen, der det har svingt ganske
mye, eller såkalt volatilitet har vært til stede. I 2019 utgjorde
pengebruken fra SPU 7,5 pst. av fastlands-BNP. I 2025, etter tre
år med en Arbeiderparti-ledet regjering, utgjør andelen 13 pst.
– og ca. 25 pst. av statsbudsjettene.
Mitt spørsmål til statsråden er: Kan denne
utviklingen fortsette, eller går vi inn i en tid der oljepengebruken må
bli lavere?
Statsråd Jens Stoltenberg [10:53:51 ] : Jeg håper at vi ikke
går inn i en tid der oljepengebruken blir lavere, men jeg tror at
vi går inn i en tid der veksten blir lavere, og der vi ikke kommer
til å oppleve at økningen i prosent av nasjonalproduktet, eller
som andel av statsbudsjettet, blir like stor som de siste årene.
Det er jo i tråd med handlingsregelen vi har økt oljepengebruken,
fordi fondet har blitt større. 3 pst. av et stort fond er mer enn
3 pst. av et lite fond. Fondet er større nå enn for noen år siden,
og derfor har også oljepengebruken økt. Det vi vel har blitt minnet
om, er at de store svingningene gjør at vi skal være forsiktige.
Derfor har vi jo nå ligget klart under 3 pst. Vi ligger på et uttak
på 2,7 pst., og det er en betydelig buffer der. Det at vi har en
buffer opp mot 3 pst, gjør at vi også kan ta noen av de svingningene
som kommer i aksje- og finansmarkedene. Så vi har økt oljepengebruken
i tråd med handlingsregelen, men vi skal være forsiktige i framtiden.
Mahmoud Farahmand (H) [10:55:05 ] : Jeg takker for svaret.
Det er slik at i perioder i løpet av år da svingningene var ganske
store og verdien av fondet falt betydelig, så vi at pengebruken
lå over handlingsregelen, og det er en realitet vi må forholde oss
til. Jeg er enig i statsrådens beskrivelse av at det er uttakene,
verdien som påvirkes, og dermed vil også prosentsatsen påvirkes.
At man nå p.t. ligger under handlingsregelen, betyr ikke at det
er noe som kommer til å vare fram til nyåret, eller fram til statsbudsjettet
skal legges fram. Så mitt spørsmål er igjen: Ser statsråden for
seg måtehold i oljepengebruken? For den økningen vi har sett i løpet
av denne regjeringsperioden, har vært betydelig.
Statsråd Jens Stoltenberg [10:55:41 ] : Jeg ser for meg at
vi følger handlingsregelen. Det er en forsiktig og ansvarlig regel.
Jeg ser også for meg at vi følger den på en klok måte. Det vil si
at noen ganger må man bremse opp i økonomien. Da skal vi ligge litt
under 3 pst. Det er også lurt å ligge litt under 3 pst. når vi ser
at fondet er så stort som nå, og vi kan oppleve store svingninger.
Når det gjelder den samlede bruken av oljepenger, er
det slik at alle partier her på Stortinget legger seg mer eller
mindre på det nivået som regjeringen har lagt seg på. Det mener
jeg egentlig er bra, for det er et uttrykk for at det er bred tilslutning
til at vi over tid skal bruke noe som tilsvarer forventet realavkastning
av fondet. Så lenge vi gjør det, tror jeg dette kan gå ganske bra.
Mahmoud Farahmand (H) [10:56:30 ] : Igjen takker jeg for svaret.
Jeg forstår hva statsråden sier. Så må jeg si at i løpet av perioden
under Erna Solberg med Jan Tore Sanner som statsråd innførte vi
jo visse reguleringer, der vi la inn en risiko, men der vi brukte
noe mindre enn det som på sett og vis var selve grensen for handlingsregelen.
Det vi har sett gang på gang, er at i forbindelse
med både hovedbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett forhandler
budsjettpartnerne inn økt pengebruk. Denne økte pengebruken har
en effekt på statsfinansene, men det har jo også en effekt på hvor
stor andel av statsbudsjettet som finansieres fra fondet. For å
spørre litt mer direkte: Ser man for seg at en slik situasjon kan
oppstå også under disse RNB-forhandlingene, der man må forhandle
inn økt oljepengebruk for å tilfredsstille budsjettpartnerne til
sittende regjering?
Statsråd Jens Stoltenberg [10:57:20 ] : Jeg tror det er klokt
at de som forhandler, forhandler, og at de forhandlingene ikke skjer
i åpen stortingssal. Vi har lagt fram et revidert nasjonalbudsjett
som – når man ser bort fra de 50 mrd. kr et enstemmig storting allerede har
vedtatt, og som utelukkende skal brukes i prosjekter utenfor landets
grenser – har nøyaktig samme oljepengebruk ved uttak fra fondet
som i det vedtatte budsjettet. Det understreker at det regjeringen
har lagt fram, ikke er et nytt budsjett, men et revidert allerede vedtatt
budsjett.
For oss er det selvfølgelig helt avgjørende
at vi holder oss innenfor ansvarlige rammer, og at vi bidrar til fortsatt
god utvikling i norsk økonomi. Vi har i løpet av de siste par årene
sett at prisstigningen har kommet klart ned, og at lønningene nå
vokser mer enn prisene. Det innebærer at det etter noen år med ganske
vanskelige forhold for folk i hvert fall går i riktig retning. Kjøpekraften
øker blant dem som har inntekt og pensjon.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:58:26 ] : Jeg skal ikke utfordre
finansministeren på komponenter til kjernevåpen, men derimot Den
nordiske investeringsbank, for i sitt brev til finanskomiteen, som
en uttalelse til vårt forslag om å åpne for finansiering av våpen
og ammunisjon, skriver finansministeren at Norges representant i
styret for banken aktivt arbeider med å muliggjøre den endringen
som forslagsstillerne er opptatt av. Da er det interessant å spørre
finansministeren: Hvorfor er det så vanskelig å få til den endringen
i den situasjonen vi står i nå?
Statsråd Jens Stoltenberg [10:59:00 ] : Først vil jeg si at
Den nordiske investeringsbank har gjort en viktig justering. Den
åpnet i fjor for å kunne finansiere flerbruksutstyr, altså prosjekter
med både militære og sivile anvendelsesområder. Så har Norge, som
representanten viser til, tatt til orde for og aktivt arbeidet for
at Den nordiske investeringsbank skal endre retningslinjene slik
at banken også kan finansiere våpen og ammunisjon. Det er ikke noen
annen forklaring på at det har tatt litt tid enn at det er ulike
synspunkter på det blant de nordiske landene, og det er et forslag
vi ganske nylig tok opp. Så jeg håper at vi skal få gjennomslag, men
det vil ta noe mer tid før vi får enighet om dette i banken.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:59:45 ] : Jeg skjønner at finansministeren
ikke vil henge ut noen av våre nordiske venner, men når tror finansministeren
vi kan forvente at denne endringen skjer i regi av styret i banken?
Statsråd Jens Stoltenberg [10:59:55 ] : Jeg vil være forsiktig
med å spå, men det er jo ikke så lenge siden vi fra norsk side tok
opp dette. Da jeg oppdaget at Den nordiske investeringsbank hadde
denne begrensningen på å investere i våpen og ammunisjon, tok jeg
det opp med en gang, ikke fordi jeg tror det i og for seg er avgjørende
for den samlede våpen- og ammunisjonsproduksjonen i de nordiske
landene, men fordi jeg tror det sender et feil signal at det skal
være noe uetisk i å investere i det vi trenger for å beskytte vår
frihet og vår sikkerhet. Det er ikke så mange uker siden, og jeg
vil håpe og tro at vi så raskt som mulig kan få enighet om dette
i Den nordiske investeringsbank.
Ingrid Fiskaa (SV) [11:00:44 ] : I avisa Klassekampen i dag
kunne me lesa at Etikkrådet no vedgår at dei ikkje bruker FNs internasjonale
retningslinjer når dei vurderer investeringar i våpenselskap som
leverer våpen til Israel, men tvert imot lener seg på eksportkontrollregimet
til land som bl.a. USA og Tyskland. Meiner finansministeren at eksportkontrollen
til desse landa, som jo aktivt har støtta og bidratt til krigsbrotverka
i Gaza, er eit godt grunnlag å vurdera oljefondet sine investeringar
ut frå?
Statsråd Jens Stoltenberg [11:01:28 ] : Jeg har ikke sett det
oppslaget i Klassekampen, men det vet jeg, er at Etikkrådet legger
til grunn de retningslinjer vi har vedtatt. De er veldig tydelig
på at vi ikke skal være investert i selskaper som medvirker til
folkerettsbrudd, og det gjelder også folkerettsbrudd i form av krigføring
på Gaza.
Når det gjelder amerikanske selskaper, er vi
ute av svært mange av dem fordi de også bidrar til atomvåpenproduksjon.
Når det gjelder tyske selskaper, har Tyskland undertegnet en avtale
om handel med våpen, som innebærer at de ikke skal selge våpen til
land som bruker dem i strid med folkeretten. Derfor er vi trygge
på at Etikkrådet følger retningslinjene og bidrar til at Norge ikke
er investert i eller trekker seg ut av selskaper som bidrar til
ulovlig folkerettsstridig krigføring i Gaza.
Sofie Marhaug (R) [11:02:33 ] : I Aftenposten har en gruppe
historikere fingransket de israelske selskapene som oljefondet har
eierskap i, og funnet ut at minst halvparten av dem burde vært kastet
ut av porteføljen, ifølge retningslinjene sånn som de er i dag.
Det er bl.a. selskaper som leverer hvitt fosfor som Israel bruker
på Gazastripen, selskaper som gir lån til å bygge ulovlige bosettinger,
og selskaper som utfører transport til og fra ulovlige bosettinger.
De bidrar direkte til å opprettholde Israels ulovlige tilstedeværelse
på Palestina og brudd på krigens folkerett.
Mitt spørsmål til finansministeren er: Hvorfor
kaller han dette et velfungerende system med bred støtte i Stortinget
når de reglene Stortinget behandler, og de vedtak Stortinget har
fattet, ikke blir iverksatt, når vi ser på de konkrete selskapene?
Statsråd Jens Stoltenberg [11:03:36 ] : Det er et system som
har bred støtte i Stortinget. Det ble bekreftet i dag, eller det
blir bekreftet nå i denne debatten. For det andre: Vi hadde høring
med Etikkrådet hvor jeg synes Etikkrådet svarte veldig godt på alle
de konkrete spørsmålene de fikk.
Det er veldig mange lister som kommer fra veldig mange
ulike organisasjoner. Det er nyttig. Etikkrådet bruker dem til å
sjekke og faktasjekke bedrifter. Vi har f.eks. en liste fra FNs
høykommissær for menneskerettigheter. Der er det 97 selskaper, så
vidt jeg husker. Vi har trukket oss ut av 7, og vi er inne i 13.
Etikkrådet vurderer listene og trekker seg ut dersom de mener at
selskapene medvirker til folkerettsbrudd.
Jeg tror noe av uenigheten her handler om at
vi skal ut av de selskapene som bidrar til folkerettsbrudd, enten det
er ulovlig okkupasjon eller krigføring i Gaza, men vi skal ikke
ut av alle selskaper som er til stede på Vestbredden, som Coca Cola
eller booking.com, som selvfølgelig har virksomhet der, men som
ikke bidrar til folkerettsbrudd etter Etikkrådets vurdering med
den informasjonen de har nå.
Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:04:53 ] : For et par uker
siden var det en runde i den muntlige spørretimen med de samme problemstillingene
som flere har vært inne på her i dag, knyttet til SPUs investering
i selskap som bidrar til brudd på folkerett og ulovlig okkupasjon. Da
avfeide finansministeren problemstillingen med at vi allerede i
dag har klare retningslinjer for hvilke selskaper vi skal trekke
oss ut av, men også at vi ikke skal trekke oss ut av selskaper som
leverer generiske produkter, eller hyllevare, som finansministeren
kaller det.
Jeg er enig med finansministeren, som han er
inne på i sitt innlegg, i at det ikke er noe poeng å trekke SPU ut
av Carlsberg eller Carrefour, men vi mener at generiske produkter
ikke er det samme som hyllevare. Vi har derfor foreslått en innstramming
i utelukkelseskriteriene, der terskelen senkes for å utelukke selskaper
som leverer generiske produkter direkte til selskaper som allerede
er utelukket fra fondet, eller der hvor leveransen har tett sammenheng
med det samme underliggende normbruddet, f.eks. leveranse av materiell
og utstyr til entreprenørfirmaer som bygger ulovlige bosetninger.
Hvorfor mener finansministeren at det ikke
er behov for en sånn tydeliggjøring av regelverket?
Statsråd Jens Stoltenberg [11:06:03 ] : Fordi jeg mener at
det regelverket vi har nå, fungerer godt, og det har bred tilslutning
i Stortinget. Det innebærer at vi trekker oss ut av selskaper som
bidrar til den ulovlige okkupasjonen på Vestbredden, vi trekker
oss ut av eller er ikke investert i selskaper som leverer våpen
i strid med folkeretten i krigføringen i Gaza.
Som representanten også peker på, er det mange selskaper
som er til stede, og som selger produkter, som Airbnb, Coca Cola,
booking.com og mange andre, som står på disse listene, og som gjør
at tallene blir veldig store. Men basert på den informasjonen vi
har nå, er det ikke noe som tilsier at de bidrar til brudd på folkeretten.
Det kan endre seg. Etikkrådet vurderer selskap
løpende. Så et selskap man vurderer at ikke medvirker i dag, kan
ha en annen situasjon i morgen. Det systemet er grundig. Mange selskaper
vurderes. Det har bred tilslutning, og det gjør at Norge har et
fond som vel er blant de strengeste i verden når det gjelder å trekke
seg ut av selskaper i Israel som bidrar til folkerettsbrudd.
Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:07:19 ] : Det er ein god
del misforståingar ute og går, og eg vil jo seia at statsministeren
og finansministeren òg bidreg til den misforståinga og tåkelegginga.
Her får me igjen høyra om eksempelvis Coca Cola og Airbnb, mens
Historikere for Palestina i Aftenposten nettopp har gjort den gjennomgangen
som Etikkrådet burde ha gjort, om at f.eks. oljefondet har investeringar
i 64 israelske selskap til ein verdi av 22 mrd. kr, der 30 av dei
burde ha vore ekskludert.
På grunn av denne misforståinga har Aftenposten funne
på ein ny tittel til den artikkelen: «Etikkrådet må gi Oljefondet
ny instruks». Men Etikkrådet kan vel strengt teke ikkje gje oljefondet
nokon instruks. Det er det finansministeren som kan. Nicolai Tangen
innrømte jo i høyringa på spørsmål om me kan selja oss ut av Israel,
at det kan me. Eg lurer på om finansministeren kan beskriva kven
som kan gje instruks om å selja oljefondet ut av Israel, og korleis
det kan gjerast.
Statsråd Jens Stoltenberg [11:08:27 ] : Ansvaret ligger hos
regjeringen, i Finansdepartementet, hos meg, og jeg tar det hele
og fulle ansvaret for den måten jeg har satt opp dette rammeverket
på, med et uavhengig etikkråd, som gir råd til Norges Bank, og så
gjør Norges Bank konkrete beslutninger. Vi kan selvfølgelig politisk stramme
inn de retningslinjene, men jeg synes vi har gode retningslinjer
som sikrer at vi kommer oss ut av selskaper som bidrar til folkerettsbrudd,
ut av selskaper som selger våpen til en ulovlig krigføring i Gaza,
og ut av selskaper som bidrar til en ulovlig okkupasjon og ulovlige
bosetninger.
Dette er en veldig alvorlig beslutning. Derfor
bruker Etikkrådet noe tid. De vurderer selskapene, de går gjennom
listene. Noen ganger er de enig i vurderingene og trekker seg ut,
andre ganger er de uenige og trekker seg ikke ut. Jeg mener det
er riktig at vi vedtar de politiske retningslinjene, og så må Etikkrådet
i Norges Bank gjøre den konkrete vurderingen av de enkelte selskapene.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:09:29 ] : Jeg må innrømme at
jeg hadde tenkt å stille spørsmål om investeringer i unoterte aksjer,
men jeg tror jeg vet sånn ca. svaret, om ekspertråd, at en skal
se videre på det og gå gradvis videre og vurdering neste år og sånt.
Gitt de replikkene som har vært før: Som tidligere replikant sa,
er det fullt mulig å trekke seg ut av alle israelske selskaper. Det
jeg er mer nysgjerrig på, er: Hva vil konsekvensen av et sånt vedtak
være?
Jeg var med Stortingets FN-delegasjon og besøkte NBIM
for et par uker siden og stilte det samme spørsmålet, og der var
de ganske tydelige på at f.eks. den amerikanske administrasjonen
ville tatt det svært ille opp, og at det sannsynligvis ville kunne
bli kraftige reaksjoner, og at et sånt politisk vedtak gjør fondet
til et politisk verktøy. Så med den bakgrunnen Stoltenberg har vil
jeg gjerne utfordre finansministeren på hva et sånt vedtak i denne
sal ville fått av konsekvenser.
Statsråd Jens Stoltenberg [11:10:27 ] : Det hadde nok skapt
oppmerksomhet, men jeg synes ikke det i seg selv er et argument
mot å gjøre det, for det Norge gjør i dag, skaper også oppmerksomhet.
Vi har en veldig sterk og klar stemme i fordømmelse av ulovlig okkupasjon og
ulovlig krigføring. Det blir lagt merke til at vi har et fond, et
av verdens største, kanskje verdens største statlige investeringsfond,
som trekker seg ut av selskaper som bidrar til ulovlig bosetning
og ulovlig krigføring, så det at det skaper reaksjoner, synes jeg
ikke i seg selv er et fellende argument mot å gjøre det.
Argumentet mot å gjøre det er at vi skal være
mer målrettet, vil skal gjøre det vi mener har virkning, og de retningslinjene
Stortinget har vedtatt, gir en praktisering som har virkning, og
som gjør at vi har en tydelig stemme også i denne konflikten.
Presidenten [11:10:55 ]: Da er replikkordskiftet
avsluttet.
De talere som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Marian Hussein (SV) [11:11:32 ] : Jeg tar ikke av meg palestinaskjerfet
mitt. De som står utenfor, roper akkurat nå: Stopp norsk delaktighet!
Trekk ut oljefondet!
Gang på gang har vi sett Jens Stoltenberg gjenta
feil til Stortinget. Han gjentar at oljefondet ikke investerer i selskaper
som medvirker til folkemord. Han bruker Coca Cola som eksempel.
Men samtidig spør jeg meg selv: Hva er viktigst for menneskene i
denne salen? Er det penger, eller er det menneskeliv? Og hvorfor
betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv som vi har vært
enige om at vi er nødt til å beskytte i denne sal? Hvorfor er folkeretten
så vilkårlig behandlet i Stortinget?
Vi har sett sult bli brukt som våpen. Vi har
sett sykehus ødelegges. Vi har sett drap på barn som brennes levende.
Vi har sett familier som utslettes. Vi har sett FN-skoler og flyktningleirer
bombes. Senest i natt, mens vi lå trygt i vårt hjem, ble enda en
gang palestinere drept.
Kjære kollegaer! Hvorfor viser vi stadig vekk
dobbeltmoral i denne salen – der noen menneskeliv er verdt mindre
enn andre? Jeg har ikke klart å holde følelsene mine i sjakk før
denne talen, for jeg opplever gang på gang at noen mennesker kanskje
betyr mindre enn andre.
Og jeg har gang på gang lest et dikt som sier:
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!»
Vi vet at det kan ramme oss. Vi er en liten
nasjon som stadig vekk snakker om at vi trenger en verdensorden.
Vi har en finansminister som har vært tidligere NATO-sjef og statsminister,
og som vet veldig godt hva dette betyr utenrikspolitisk. Befolkningen
i Gaza står på randen av etnisk rensing. Netanyahu har varslet gang
på gang hva Israel holder på med å gjøre, og gang på gang har vi
sett et verdenssamfunn som ikke evner å gjøre mer.
Nylig traff jeg en sørafrikaner som sa: Da
Sør-Afrika tok saken til ICJ, var det fordi det ligger i deres DNA.
Deres moralske plikt sa at de måtte handle. Men hva er det som ligger
i vårt DNA? Er det hykleri? Er det noe dobbeltmoralsk? Er det at
vi sier de riktige ordene, mens vi investerer i og tjener penger
på folkemord? Det er akkurat det vi holder på med å gjøre nå. Og
dagen i dag – hvis ikke flere partier endrer mening – kommer til
å dømme oss.
Kirsti Bergstø (SV) [11:14:57 ] : Vi mennesker står noen ganger
overfor store valg, vanskelige valg – som hvilken side av historien
vi skal stå på. I dag er det en sånn dag. I dag er det en sånn dag
der hver og en representant i denne salen – hver og en som folkevalgt
– må se tilbake på og fortelle barn og barnebarn hva vi selv gjorde,
og hvilket ansvar vi tok mens det pågikk et folkemord, systematisk
brudd på folkeretten, og da vi så helsepersonell bli målrettet angrepet,
sykehus bombet ned, journalister drept og fortvilte foreldre som
klarte å redde barna fra bomberegn, for så å oppleve og miste de
samme barna i sult.
Jeg er veldig glad for at regjeringen har vært
tydelig i anerkjennelsen av Palestina, i fordømmelsen av Israel og
folkerettsbruddene, og tar initiativ til fred, men Norge både kan
og må gjøre mer. Flertallet i befolkningen er enig i at sparepengene
våre ikke skal investeres i folkerettsbrudd. 50 organisasjoner stiller
seg bak å trekke oljefondet ut av folkerettsbrudd. LO, Amnesty og
Norsk Folkehjelp er blant noen. Over 20 000 har skrevet under på
Redd Barnas opprop, og vi har hørt næringslivet ta initiativ og
samle over tusen underskrifter for å stoppe ulovlig handel. Andre
fond har trukket seg ut, KLP og Storebrand, men ikke vårt. Det vi
selv bestemmer over, oljefondet, investerer fremdeles i banker som
finansierer ulovlige bosettinger, i bulldosere som river ned palestinske
hjem, i våpen som brukes mot palestinske barn, og i selskap som
opererer på okkupert jord og bidrar til en okkupasjonsmakts økonomi.
Det er tid for å lytte til FN. Det er tid for
å lytte til folket i Norge, til ropene her ute og til de fortvilte
ropene fra det palestinske folket. Det er tid for å trekke oljefondet
ut av folkerettsbrudd. Det er ikke tid til å la gråsoner trenere,
men å kaste lys over dem og rydde opp.
I dag er det tid for å stille seg på den rette
siden av historien.
Sofie Marhaug (R) [11:17:51 ] : Jeg vil kommentere noen av
innleggene helt i starten i dag, særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet,
for de henger ikke på greip.
Høyresiden argumenterer mot å bruke oljefondet som
et utenrikspolitisk verktøy. Jeg vil stille spørsmålet til representantene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, og for så vidt også Kristelig Folkeparti:
Er dere imot at vi fryste investeringene i Russland? Er dere virkelig
imot det? Svar ærlig på det fra denne talerstolen. Og det dere gjør
i neste håndvending fra denne talerstolen, Høyre og Fremskrittspartiet,
er at dere sier at vi skal investere mer i våpen gjennom oljefondet,
og man begrunner det i den utenrikspolitiske situasjonen. Argumentene
deres henger ikke på greip. Jeg vet at det ikke er lov til å anklage
folk for løgn denne talerstolen, men det er altså noe veldig løgnaktig
i deres argumentasjon. På den ene siden: nei, nei, nei, vi kan ikke
involvere oss og stå opp for folkeretten i Palestina. På den andre
siden bruker man selv det fondet veldig politisk til egne kjepphester.
Det henger ikke på greip. Det var det ene.
Så til det andre: Hvis vi går litt historisk
til verks og ser på utelukkelsesmekanismene, som ble opprettet i 2001
og stadfestet i Stortinget i 2003, vedtok Stortinget at vi skulle
bruke oljefondet – å trekke oss ut fra selskaper og stater som bryter
med våre folkerettslige forpliktelser. Dette forsvinner ut i 2014
under regjeringen Solberg, på tross av at Stortinget, i innstillingen
til finanskomiteen, ønsket å videreføre disse prinsippene.
Det er et falskt skille mellom politikk og
etikk som får utspille seg i disse debattene. Det er et falskt skille mellom
såkalt nøytralitet på den ene siden, og utenrikspolitisk verktøy
på den andre siden. Det klart at alle investeringer har en politisk
dimensjon. Alle investeringer har en etisk dimensjon. Det vi ber
om, er at vi som storting tar det ansvaret, at vi ikke «outsourcer»
det til Etikkrådet eller noen andre, men faktisk tar de grepene vi
torde å ta da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Jeg
mener det ikke er for mye å forlange. Jeg mener at vår oppgave er
politisk. Vi er et politisk storting som skal vedta politikk. Det
er helt absurd å høre på Høyre og Fremskrittspartiet – og for den
del også Kristelig Folkeparti – argumentere med såkalt nøytralitet,
og det er også feil av Arbeiderpartiet å gå med på dette.
Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:21:11 ] : Aldri meir, sa
me. No får me høyra igjen og igjen av Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Framstegspartiet og finansminister Stoltenberg at oljefondet
ikkje skal vera eit utanrikspolitisk verktøy. Men det er jo berre
humbug. Det er openbert politiske val at over halvparten av fondet
er investert i USA, men nesten ingenting i Afrika eller Latin-Amerika.
Det er politiske val at me er tungt investerte i staten Israel og
i selskap som bidreg til krigsbrotsverk og okkupasjon. Stoltenberg
og Støre har alle verktøy dei treng for å trekkja Noreg ut av folkemordet
i Palestina, men dei vel aktivt å la vera. Kvar einaste dag vel finansminister
Stoltenberg å la vera å senda ein instruks om å trekkja oljefondet
ut av Israel. Og kvar einaste dag døyr palestinske barn av svolt,
av bomber. Ungane døyr fordi land som Noreg lèt Netanyahu sitt skrekkregime
få fortsetja, fordi det internasjonale samfunnet ikkje set foten
ned.
Er det ingen grenser for kva Israel kan gjera
før Noreg skal trekkja seg ut? Me kan presentera tal: titusenvis av
døde barn, to millionar menneske som svelt, null liter reint vatn.
Men hjelper det? Høyrer dei etter? Kva skal til for at Høgre, Framstegspartiet,
Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet vil handla og gjera dei
rette?
Eg deler legen Hanne Edøy Lossius sine ord:
«Før alle sykehusene ble bombet
Før Ambulansearbeiderne ble funnet bakbundet i massegraver med
hull i panna
Før alle barna ble brent i teltleire
Før hundene spiste seg fete av lik
Kom et løfte
Disse dyrene skal få mer
Og vi skal alle se på
Vi skal se på til mørket er fullstendig
Og vi?
Vi ser på enda
I 19 måneder
I 600 døgn
Har vi fått øynene brent
Og om femti år skal våre barnebarn kjøre
I hvite busser
For at det aldri skal skje igjen»
Ingjerd Schie Schou hadde her overtatt presidentplassen.
Seher Aydar (R) [11:24:11 ] : Jeg er litt overrasket over at
denne debatten ikke varer lenger, at ikke flere av de partiene som
mener at det er greit at fellesskapets sparepenger, at oljefondet
skal investeres i et land som driver folkemord, at de ikke forklarer
hvorfor det er riktig å fortsette sånn, at de faktisk ikke svarer
på de mange spørsmålene som har blitt stilt fra denne talerstolen.
Mens vi står her, pågår det et folkemord. Folk
sulter i hjel, ikke fordi det har vært en naturkatastrofe, ikke
fordi det mangler mat i verden, men fordi staten Israel nekter mat,
nekter nødhjelp.
Vi er vitne til at et helt folk sulter. Vi
er vitne til at bomberegn ødelegger hjem og sykehus. Ambulansearbeidere
som kjører, folk som er skadet, og som kanskje kan få hjelp, blir
bombet. Journalister som prøver å fortelle verden hva som skjer,
blir drept. Folk blir drept hver eneste dag, flere, flere og flere.
Og vi investerer dessverre ufrivillig, for
folk flest i Norge vil ikke investere sparepengene sine i Israel.
LO vil ikke at arbeiderpartiregjeringen skal fortsette med disse investeringene.
Nå er vi nødt til å ta ansvar. Selvfølgelig har det noe å si hvor
pengene våre investeres.
Det sies at oljefondet ikke skal være et utenrikspolitisk
virkemiddel. Da vil jeg tillate meg å sitere fra hva Stoltenbergs
regjering skrev i revidert nasjonalbudsjett i 2001:
«Det legges til grunn at forvaltningen
av Statens petroleumsfond skal være i tråd med målene for norsk utenrikspolitikk.
Fondet plasseres i land og selskaper Norge har omfattende samhandel
med, og er underlagt de generelle retningslinjene utenrikspolitikken
legger for økonomisk samkvem med omverdenen.»
Når regjeringen ikke vil få inn i retningslinjene
at oljefondet skal følge folkeretten, og heller ikke trekker oljefondet
ut av et folkemord, lurer jeg på hva slags utenrikspolitiske retningslinjer
det er regjeringen forsvarer her.
Presidenten [11:27:10 ]: Ingen flere
har tegnet seg til debatt i saken, og sak fire er dermed ferdig.
Votering, se voteringskapittel