Stortinget - Møte onsdag den 4. juni 2025 *

Dato: 04.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 399 L (2024–2025), jf. Prop. 114 L (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 16 [17:25:43]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven (godkjenning av virksomheter og bruk av betegnelser) (Innst. 399 L (2024–2025), jf. Prop. 114 L (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – bli gjeve høve til replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Truls Vasvik (A) [] (ordfører for saken): Denne saken omhandler muligheten til å forskriftsfeste krav om godkjenning av virksomheter som yter helse og omsorgstjenester, når dette anses nødvendig for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap, i tillegg til regulering av bruken av benevnelsene «sykehus» og «legevakt». Komiteen har avholdt skriftlig høring, det kom inn tre svar, og komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. Så forutsetter jeg at de ulike partiene redegjør for sine syn.

I denne saken, som i veldig mange andre saker de siste fire årene, kan det veldig gjerne bli sagt fra alle partier, og jeg tror alle på det, at vi skal hegne om vår offentlige helsetjeneste. Noen ganger krever det at vi også tar noen valg for å sikre nettopp det, og dette er en sånn sak. Nå ser det ut til at vi får på plass en godkjenningsordning som både skal sikre kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap og sikre personellressurser i offentlig helsetjeneste. Det er bra for pasientene, og det er bra for vår offentlige helsetjeneste.

Til det førstnevnte, nemlig en godkjenningsordning som skal ivareta kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap, er det interessant at Aleris i høringssvaret helhjertet støtter en slik ordning. Det er vel talt, og fra Arbeiderpartiets ståsted helt nødvendig, og ikke minst en sikkerhet for at ideelle og private aktører faktisk konkurrerer på like vilkår.

Når det gjelder godkjenning for å sikre personellressurser i offentlig helsetjeneste, er dette en sikkerhetsventil for tilfeller der vi som samfunn står i fare for ikke å kunne ivareta kritiske funksjoner, f.eks. 24-7-akuttberedskap. Det vil, som det også står i merknadene fra flertallet, være en høy skranke for å gå til dette drastiske skrittet, men det er ikke desto mindre viktig eller mindre riktig.

Mindretallet bruker ord som uambisiøst og naivt, og at vi skal tvinge folk til å jobbe spesifikke steder. Med all respekt: Det er ikke å ta inn over seg alvoret som personellmanglene i framtiden kan føre til, særlig ved tunge vaktfunksjoner ved sykehusene våre. Så er det selvfølgelig ikke sånn at dette er det eneste tiltaket for såkalt å rekruttere og beholde personell i vår offentlige helsetjeneste, men det vet vi jo egentlig alle sammen veldig godt.

Til slutt: Det framstår egentlig litt merkelig – hvis det er et parlamentarisk godkjent uttrykk – at ikke en samlet komité kan stille seg bak reguleringen av bruken av betegnelsene «sykehus» og «legevakt». I andre saker er enkelte representanter veldig opptatt av at befolkningens skal kunne ta opplyste valg. Dette er nettopp et skritt i den retningen. Folk skal få vite hva de får, og hva de kan forvente, når de oppsøker et sykehus eller en legevakt. Det skulle vel strengt tatt bare mangle.

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Høyre er helt uenig i dette behovet for å innføre en egen godkjenningsordning for private aktører. For det første er kravet til forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet allerede godt ivaretatt. Det er tydelig regulert i helsepersonelloven, i spesialisthelsetjenesteloven og i tilhørende forskrifter.

Det er altså sånn at regjeringen med dette lovforslaget åpner for å nekte etablering av nye virksomheter. Ikke bare spesialisthelsetjenester, men også apotek og private sykehjem vil være rammet av denne godkjenningsordningen, og vi er rett og slett sterkt uenige.

Det er en argumentasjon i dette lovforslaget som nærmest sier at private aktører truer det offentlige helsetilbudet, og at det er nødvendig å ha bedre kontroll over framveksten av slike tilbud dersom hensynet til tilgang på helsepersonell tilsier det. Men mangel på helsepersonell er ikke en del av en fjern framtid. Det er en realitet. Allerede i dag er det mange avdelingsledere på avdelinger nær sagt i hele Norge som sliter med å få vaktene til å gå opp. Høy bruk av innleie og høyt sykefravær er veldig sterke indikatorer på at helsepersonell ikke opplever gode nok arbeidsforhold i vår offentlige helsetjeneste. Vi har liten tro på at de arbeidsforholdene vil bedre seg dersom det offentlige kan forby private aktørers virksomhet på bakgrunn av mangel på helsepersonell.

Vi mener lovforslaget er inngripende, uambisiøst og naivt. Det er inngripende å frata helsepersonell frihet til å velge sin egen arbeidsgiver for at staten skal oppnå geografisk fordeling, det er uambisiøst å ha så liten tro på at det offentlige kan vinne konkurransen om helsepersonell, og det er naivt å tro at helsepersonell vil gå tilbake til det offentlige dersom en privat virksomhet ikke blir godkjent, eller dersom godkjenningen trekkes tilbake.

Det er heller ikke dokumentert reelle utfordringer knyttet til bruken av begrepene sykehus og legevakt. Forslaget fremstår mer som et forsøk på å marginalisere private aktører heller enn å løse faktiske problemer. Det vi mener er viktig, er at man må ta tak i de grunnleggende utfordringene og gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsplass. Det er den eneste løsningen for å sikre at vi beholder helsepersonell.

Og bare for å avklare: Vi vil ikke stemme for forslaget om endring i § 4-1 andre og tredje ledd i spesialisthelsetjenesteloven, og vi vil heller ikke stemme for ny § 12-7 i helse- og omsorgstjenesteloven.

Presidenten []: Da er det redegjort for.

Siv Mossleth (Sp) []: Senterpartiet støtter forslaget om en godkjenningsordning for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap. Jeg synes at Aleris formulerte det godt i høringsinnspillet, der de sier:

«Det kan være klokt å reintrodusere den gamle konsesjonsordningen. For det er ikke for mye forlangt at rutiner for pasientsikkerhet og kvalitet, bemanningens kompetanse og lokalenes utforming kvalitetssikres ved etablering av private som offentlige helsetjenestetilbud.»

Senterpartiet, støtter også en hjemmel som kan benyttes for å sikre tilgang på personalressurser i den offentlige helsetjenesten i kritiske situasjoner, og jeg vil understreke at vi ser på det som en sikkerhetsventil.

Senterpartiet støtter også forslaget om å gi hjemmel til å regulere bruken av betegnelsene «sykehus» og «legevakt» i en forskrift. Det vil gi pasientene større forutsigbarhet for hva de kan forvente av kvalitet og innhold i et sykehus og på en legevakt.

Selvsagt må den offentlige helsetjenesten bli en bedre arbeidsgiver. Det er et potensial for bedring, og vi kan ikke glemme at sykepleiere gjennomsnittlig går av når de er rundt 57 år og ennå burde ha ti år igjen i yrket, samtidig som altfor mange unge sykepleiere forlater yrket. Senterpartiets svar på utfordringene er flere. Vi står bl.a. bak de endringene som er gjort for å dekke kostnadsøkningene i sykehusene med 100 pst., i stedet for 80 pst. Jeg tror det vil tvinge seg fram en skroting av dagens foretaksmodell. Vi kan ikke fortsette å skjære ned på driften for å investere i bygg.

Bård Hoksrud (FrP) []: Ja, dette er en sak hvor man lett kunne latt seg forlede til å være enig i intensjonen, men samtidig er vi helt uenig i virkemidlene. Det er nok en liten feil, for det står at komiteen fortsetter å støtte de andre paragrafene. Fremskrittspartiet var tydelig på at vi kommer til å stemme imot hele loven. Det er vi tydelige på, og det har vi vært hele veien. Fra første gang man begynte å prate om dette greiene her, har Fremskrittspartiet vært tydelig på at vi er imot dette.

Dessverre var det noen partier og noen private som trodde dette var en løsning som ikke var så gæren, men det vi ser nå, er veldig gærent, ut fra at man er opptatt av at pasientene og folk skal kunne få lov til å velge. Vi ønsker alle et helsevesen med høy kvalitet, god pasientsikkerhet og tilstrekkelig bemanning. Det betyr ikke at løsningene skal være mer byråkrati, flere godkjenningsordninger og en stat som i praksis vil kunne nekte nye tilbud – ikke fordi de er dårlige, men fordi staten selv sliter med å være en attraktiv arbeidsgiver. Da bør man heller fokusere på hvorfor man er en lite attraktiv arbeidsgiver og prøve å gjøre noe med det, for å få folk til å ville jobbe her.

Fremskrittspartiet mener at pasienten må stå i sentrum, ikke systemet. I stedet foreslår regjeringen og støttepartiene et lovverk som i realiteten handler mer om å beskytte det offentlige tilbudet mot konkurranse enn å gjøre det offentlige tilbudet bedre. Vi ser allerede i dag at mange helsearbeidere er slitne. Vi vet hvorfor de slutter. Det handler om høyt arbeidspress, dårlig ledelse og for få kollegaer, ikke om at private aktører eksisterer.

Det er ganske spesielt når regjeringen foreslår at man skal kunne nekte etablering av nye private tilbud dersom det trengs for å beskytte personell i offentlig sektor. Det betyr i praksis at man skal kunne stoppe private tilbud, uansett kvalitet, bare fordi staten ikke klarer å konkurrere om de ansatte. Da spør jeg meg: Skal vi virkelig løse personellmangelen med forbud og kontroll, i stedet for å gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsplass?

Vi i Fremskrittspartiet tror på valgfrihet, på tillit til fagfolk og på at konkurranse gir bedre tjenester, også i helsevesenet. Derfor vil vi ikke være med på å gi staten en slik vidtrekkende hjemmel til å stoppe nye tilbud. Vi sier også tydelig nei til en ordning hvor staten skal kontrollere hvem som skal få kalle seg sykehus eller legevakt, uten at det er dokumentert at det er et problem i dag. Det er ikke pasientene dette beskytter, det er makten til dem som styrer systemet.

I stedet for å bygge mur rundt det offentlige helsevesenet, må vi bygge det opp. Det gjøres med gode ledere, bedre arbeidsvilkår og flere muligheter for pasientene.

Vasvik synes det er rart at ikke alle kan stille seg bak dette. Jeg er ingen kommunist.

Marian Hussein (SV) []: Foregående taler har også en partikollega som sammenlignet det å drive helsevesen, med å drive skobutikk, så jeg skjønner at det er ganske mye rart som foregår når Fremskrittspartiet snakker om helsepolitikk.

Det er litt absurd når man hører både Høyre og Fremskrittspartiet snakke om at staten må bli en bedre arbeidsgiver og bedre arbeidsvilkårene til de ansatte. Hva er deres forslag, da? Jeg har ikke sett et eneste forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om hvordan man i det offentlige kan bli bedre ledere for helsepersonell. Vi i SV har lenge jobbet for at vi skal ta grep og sikre at vi har nok fagfolk på jobb. Vi har foreslått forslag til hvordan vi skal gjøre det offentlige til bedre arbeidsgivere.

All den tid vi snakker om prioriteringer, er det også viktig at vi får kontroll på veksten i kommersielle helsetilbud. Det er viktig ikke bare for helsepersonell, men også for befolkningen. Det er ikke lenge siden jeg møtte en mamma som etter mistanke om brudd hos sin sønn, hadde oppsøkt et privat legevakttilbud i Oslo. Først kom hun inn og fikk konsultasjon, og så fikk hun beskjed om at hun måtte oppsøke det kommunale legevakttilbudet, for de hadde ikke røntgenmaskin, men de tok gjerne pengene hennes for den konsultasjonen, som ikke var en konsultasjon.

Mangelen på helsepersonell er prekær. Vi trenger ikke bruke helsepersonellressurser på private kommersielle helseaktører som er forbeholdt dem som bor i byer, og dem som kan betale for seg. Et av kvalitetstegnene på vårt samfunn er at vi har en offentlig helsetjeneste som er likt tilgjengelig for alle, og at den prioriterer ut fra helsebehov, ikke størrelsen på lommeboka.

Det er bred enighet også i den norske befolkningen om at vi skal ha et sterkt offentlig helsevesen, at helsehjelp skal være en rettighet for alle, ikke at lommeboka eller bostedet skal avgjøre om man får den hjelpen man trenger. Da må denne forsamlingen også være villig til å ta grepene som må til. Et av dem er kanskje å ha denne godkjenningsordningen. Vi i SV ønsker å gå enda lenger, for vi mener at det ikke kan være sånn at vi i framtiden, når vi har behov for flere sjukepleiere i den offentlige helsetjenesten, også skal drive og tilby botox på hvert eneste gatehjørne i denne byen.

Seher Aydar (R) []: Jeg synes det er litt interessant hvor mye man kan hisse seg opp over at de private må søke om godkjenning. Det er ingen som sier at de ikke skal få det hvis det er forsvarlig, hvis det er bra for beredskapen og så videre, men de skal søke.

Rødt støtter forslaget om godkjenningsordning for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap, samt hjemmel som kan benyttes for å sikre tilgang på personalressurser i den offentlige helsetjenesten. Det er et ganske mildt forslag, selv om Høyre og Fremskrittspartiet blir opprørte for det.

Jeg må understreke at hovedtrekkene ikke er noe nytt. I en forskrift var det tidligere et krav om å søke godkjenning, og den forskriften fra 2011 sier bl.a. at det skal søkes om godkjenning ved endring i sykehusvirksomhet som vil få vesentlige konsekvenser for andre regionale helseforetaks tjenestetilbud. Det står det i den forskriften, så dette er ikke noe veldig nytt. Dette er sånn vi har drevet helsetjenester. Den offentlige helsetjenesten har hatt kontroll og kan sette noen premisser. Det er egentlig bare å be om at de må forholde seg til noen spilleregler. Det som har vært problemet, er at det har vært uregulert etablering i altfor mange år. Etter mange år på stedet hvil er det da på tide at det offentlige tar ansvar.

Det er positivt at det kommer på plass, men samtidig mener vi i Rødt at det ikke er tilstrekkelig i møte med de store kommersielle selskapene som ser potensial til inntjening i våre helsetjenester. Hvis det hadde vært helt opp til oss i Rødt, hadde nok dette sett litt mer annerledes ut, så det kan jeg kanskje minne partiene på høyresiden om. Rødt vil fase kommersielle aktører helt ut av velferden. Vi mener at profittmotivet ikke hører hjemme i helsetjenestene. Hver eneste helsekrone må gå til helse, ikke i lommen på noen rike eiere eller utenlandske oppkjøpsfond. De kommersielle aktørenes grunnoppdrag er å tjene penger til investorene, og de har ikke noe samfunnsoppdrag, sånn som den offentlige helsetjenesten har.

Helsepersonellkommisjonen, og sykehusutvalget, for så vidt, har pekt på at det er fare for at det kommersielle markedet for helsetjenester vil vokse som en konsekvens av at det offentlige må stramme inn. De som har råd til å betale selv, vil fortsatt kunne få tilgang til tjenester som det offentlige ikke kan prioritere, og det vil skape et todelt helsevesen der det er dem som har god råd eller private helseforsikringer, som får bedre og raskere tjenester, mens det offentlige tilbudet svekkes av personellmangel. Derfor må den utviklingen stanses, og den viktigste tingen å gjøre for å stanse det, er å sikre det offentlige helsevesenet bedre ressurser og at de ansatte der får gode arbeidsvilkår, sånn at alle har tilgang til helsetjenester der de bor.

Statsråd Jan Christian Vestre []: I Norge har vi både offentlige og private helsetjenester, og det skal vi ha i fortsettelsen også, men det er veldig viktig at en sterk, offentlig, skattefinansiert helse- og omsorgstjeneste som har høy kvalitet, god tilgjengelighet og kortest mulig ventetider, ligger i grunnen. Det er det vi jobber for i helsepolitikken hver eneste dag.

I dag åpner loven bare for å kreve godkjenning av virksomheter som tilbyr spesialisthelsetjenester hvis det er nødvendig av hensyn til bl.a. kvalitet og pasientsikkerhet. I lovforslaget foreslår vi å utvide dette noe, til også å kunne gjelde private tilbydere av andre helse- og omsorgstjenester, som f.eks. allmennlegetjenester. Det gir oss enda et verktøy for å sikre forsvarlige tjenester, legge til rette for at det er seriøse aktører, og forhindre useriøse aktører.

Regjeringen foreslår også å ha en lovhjemmel i beredskap, slik at vi kan kreve godkjenning av private virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester hvis – og bare hvis – det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig tilgang på helsepersonell i et forsvarlig offentlig tilbud. Som jeg har sagt en rekke ganger, er dette en snever unntaksbestemmelse. Skulle vi komme i en slik situasjon – som det ikke er sikkert at vi kommer i – kan jeg forsikre om at en forskrift vil komme på høring, slik at alle som vil, kan si sin mening om den.

Tilgang til kvalifisert arbeidskraft er en av de tre største utfordringene for helse- og omsorgstjenesten vår. En stor vekst i private tilbud kan føre til enda sterkere konkurranse om fagfolk. Da er jeg helt enig i at målet vårt må være at det offentlige er den beste arbeidsgiveren. Det kan oppstå situasjoner i enkelte deler av landet der mangelen på helsepersonell i det offentlige faktisk blir kritisk, f.eks. for å sikre 24/7 akuttberedskap og sørge-for-ansvaret. Det er i de spesielle tilfellene regjeringen mener at vi ut fra beredskapshensyn må kunne legge begrensninger på etableringer.

Det er andre ting som er viktig for å rekruttere og beholde fagfolk, og det er en hovedprioritet for regjeringen å være en god arbeidsgiver.

Når det er sånn at det vokser fram flere private tilbud, mener vi det er viktig at pasienter og pårørende kan skille mellom hva som er sykehus, hva som ikke er sykehus, hva som er legevakt, og hva som ikke er legevakt. Jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være så kontroversielt. Jeg tror faktisk folk synes det er ganske greit at det er noen føringer, og at ikke hvem som helst kan kalle det de driver med, et sykehus.

Vi skal fortsette det gode samarbeidet i helsetjenesten vår.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: I omtalen av en sterk offentlig helsetjeneste er Høyre og Arbeiderpartiet ganske like, men det som skiller oss veldig, er hvem vi samarbeider med. På borgerlig side er vi helt enige om at skal vi løse de store utfordringene i tiden fremover, med et stadig økende behov for helse- og omsorgstjenester, må vi basere oss på et tett, forutsigbart og godt offentlig-privat samarbeid hvor det offentlige er motoren. Slik er det ikke på venstresiden i norsk politikk. Her hører vi innlegg, og vi har hørt det tidligere i dag også, fra SV og Rødt, som vil fjerne private aktører. De fikk til og med regjeringen til å utrede avkommersialisering av hele velferden. Nå har det jo ikke kommet så veldig mye ut av det.

Under pandemien var beredskap viktig. Da var de private aktørene veldig gode å ha. Da bidro de raskt til å dekke behov. Ser ikke statsråden at å svekke private aktører og samarbeidet med dem faktisk kan bidra til å svekke beredskapen?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg forstår ikke helt hvor representanten har alle disse påstandene fra, for i proposisjonen som regjeringen har foreslått, står det at det ikke er et mål med denne proposisjonen å ha færre private aktører. Vi samarbeider med private. I forbindelse med ventetidsløftet kjøpte de offentlige sykehusene i fjor helsetjenester fra private for om lag 18 mrd. kr. I år kommer det sannsynligvis til å passere 19 mrd. kr. Forskjellen mellom oss og Høyre er at vi mener at det må være offentlig finansiert, styrt, organisert og prioritert. Offentlig-privat samarbeid er bra, men det må være fellesskapets sykehus som har hånden på rattet, for det er slik vi kan prioritere knappe ressurser.

Arbeiderpartiet har et pragmatisk syn på dette. Det viser vi ikke i ord, det viser vi i faktisk handling. Jeg registrerer at mange private aktører er for deler av dette forslaget, og så er det skepsis til andre deler av forslaget. Jeg håper at det jeg nå har sagt, bidrar til å klargjøre hva dette er, og hva det ikke er.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er ingen tvil om at i løpet av disse fire årene skulle man først avkommersialisere hele velferden, så fjernet man fritt behandlingsvalg, og så har man tatt ned en rekke avtaler med private og ideelle aktører som leverer innenfor helse- og omsorgstjenesten, samtidig som ventetidene eksploderte. Jeg tror folk der ute ikke kjenner seg igjen i regjeringens beskrivelse av et veldig pragmatisk og godt samarbeid med private. De er gode å ha når regjeringen skal rydde opp etter egen feilslått politikk, de er gode å ha når man skal gjennomføre et ventetidsløfte for å få ned ventetidene, men problemet er at de jo ikke er der hvis vi ikke har et trygt og forutsigbart samarbeid med dem.

Statsråden sa at enkelte steder i landet kan det bli behov for akuttberedskap, og at man da må innskrenke de private. Hva med traumeavdelingen på Ullevål, som har slitt i årevis uten at statsråden egentlig har gjort særlig mye, truer det pasientsikkerheten og tilgangen på helsepersonell i resten av Oslo? Bør man her forby private på grunn av at man ikke har helsepersonell på Ullevål?

Presidenten []: Det er en taletid på inntil 1 minutt.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Igjen er det mange litt merkelige påstander her. Fakta er at de offentlige sykehusene våre aldri har kjøpt mer private helsetjenester enn nå, og det er med min velsignelse. Jeg mener det er helt greit, så lenge det er fellesskapets sykehus som har hånden på rattet. Det er ingenting i dette forslaget som tilsier at sykehusene våre ikke skal kunne gjøre akkurat det. Dette handler om at vi skal kunne stille noen kvalitetskrav. Den delen av forslaget opplever jeg at de private aktørene er veldig positive til, for det innebærer at de seriøse aktørene – og vi får tro at det er aller flest av dem – da får muligheten til å ha et slags godkjent-stempel fra det offentlige.

Så sier vi at det kan være noen helt ekstraordinære situasjoner. Vi har ikke vært der i dag – og jeg har svart på spørsmålet om traumeavdelingen ved Oslo universitetssykehus før og sagt at det ikke er et slikt tilfelle – men det kan oppstå situasjoner i framtiden. Da er det faktisk regjeringens og myndighetenes ansvar å sørge for at vi har beredskapshjemler i beredskap.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er slik at avkommersialiseringsutvalget fant at det ikke kan dokumenteres at det er forskjell i kvalitet mellom offentlige og private virksomheter. Den godkjenningsordningen som ble avviklet under vår regjering, ble egentlig avviklet ut fra et tverrpolitisk ønske. Poenget med den var at man godkjente både offentlige, private og ideelle. Det kan være en vei å gå, at man har en slags standard for sykehus og helsetjenester som skal leveres.

Legeforeningen sa veldig tydelig i Stortingets høring at forslaget til regjeringen griper meget sterkt inn i helsepersonells frihet til å velge den arbeidsgiver de ønsker. Gjør det ikke inntrykk på statsråden at vi da egentlig er med på å begrense helsepersonell, at de kanskje opplever at de er mest anerkjent når de jobber i offentlig sektor, og at det ikke skal være mulig å ha en lang karriere som f.eks. sykepleier både i offentlig og i privat sektor?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg er uenig i den påstanden. Jeg mener at vi i dag har mobilitet i arbeidsmarkedet. Vårt helsepersonell og andre personellgrupper bytter arbeidsgiver når de ønsker det, og det har de muligheten til også i framtiden. Så vidt jeg vet, er det ingen som foreslår å legge noen begrensninger på det.

Det kan likevel ikke være slik at vi kommer i en situasjon der vi ikke kan opprettholde 24-7-akuttberedskap, ivareta alle de akutt syke, alle de alvorlig syke, alle dem som kommer med noe som er særdeles komplisert å behandle, det kan være snakk om timelange, livreddende operasjoner. Vi kan ikke komme i en situasjon der vi ikke har folk i den helsetjenesten som alle nordmenn skal ha tilgang til, fordi det er etablert tilbud som er åpent på dagtid, som tilbyr helt enkle prosedyrer, som gjør at vi ikke kan opprettholde 24-7-akuttberedskap. Vi er ikke der i dag. Jeg håper vi ikke kommer dit, men vi må ha hjemler for gjennom forskrift å kunne legge noen begrensninger, hvis det mot formodning skulle skje. Det er det forslaget handler om.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden skryter av disse 18 mrd. kr, men de er i veldig, veldig liten grad brukt for å kjøpe tjenester hos private kommersielle som leverer, f.eks. Aleris, Volvat og andre. Det er stort sett avtaler som er inngått med sykehus, med avtalespesialister osv. Kan statsråden være litt ærlig på hvor mye penger man reelt sett bruker på å kjøpe tjenester fra private sykehus for å operere pasienter? Disse avtalene er også veldig kortsiktige. Det er også en utfordring, for det betyr at man må bygge opp og ned kapasiteten man har. Det kunne vært veldig interessant om statsråden kunne være litt ærlig og ikke bare prate om de store tallene, men prate reelt. Hvor mye penger har vi brukt akkurat nå på å kjøpe pasientbehandling som gjør at pasienter raskere får behandling hos de kommersielle aktørene?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det svarer jeg gjerne på. Jeg har svart på det før også – jeg tror bl.a. i et skriftlig svar på et spørsmålet fra representanten Svardal Bøe. Det er det bare å etterspørre, så skal representanten få detaljert oversikt over akkurat det. Men faktum er at de offentlige sykehusene i fjor kjøpte helsetjenester fra private for om lag 18 mrd. kr, og det er ny rekord. Det er tall på bakken. Jeg synes det er litt rart å lage et kunstig skille mellom hva som er ideelle avtaler, hva som er kommersielle avtaler, og hva som er langsiktige og kortsiktige avtaler,, så lenge vi tar i bruk den kapasiteten som er der – styrt, prioritert, finansiert og organisert av det offentlige. Det er ikke noe mål for oss at disse kjøpene skal være størst mulig. Det er ikke noe mål for oss at de skal være minst mulig. De skal være på et riktig nivå, slik at vi har en hensiktsmessig oppgavedeling mellom offentlige, ideelle og private tilbud, og det er det vi gjør. Og siden ventetidsløftet ble innført, er det inngått avtaler for om lag 350 mill. kr med private.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det var morsomt at av 18 mrd. kr er det brukt ned mot 350 mill. kr. for å inngå avtaler for å få raskere behandling i forbindelse med ventetidsløftet. Jeg har lyst til å spørre statsråden: Hvordan har han tenkt at det å nekte etablering av nye helsetilbud vil gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsplass for helsepersonell? Er ikke løsningen egentlig å forbedre arbeidsvilkårene i offentlig sektor, ikke å begrense andres frihet?

Jeg har lyst til å ta et eksempel med en sykepleier som har jobbet i det offentlige helsevesenet og stort sett fått beskjed to, tre, fire uker før om at hun nå kan ta ferie. En av grunnene til at hun syntes det var bedre å jobbe i en privat helseinstitusjon, var at da fikk hun beskjed mange måneder før, sånn at hun kunne planlegge med familien sin. Dette er hverdagen til mange helsepersonell i offentlig sektor. Jeg tror i hvert fall ikke det er med og bidra, og da skjønner jeg at folk velger å jobbe i det private. Da bør man kanskje heller være mye mer opptatt av å sørge for å styrke og forbedre ledelsen (presidenten klubber) og hvordan de ansatte har det.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det viktigste er være en god arbeidsgiver i det offentlige. Det handler om å ha riktig grunnbemanning, det handler om å ta bort tidstyver, det handler om å få til bedre oppgavedeling, og det handler om å gi helsepersonell mer faglig frihet, større autonomi, mer tillit, færre rapporteringskrav, flere utviklingsmuligheter, at det er spennende karriereveier, at man kan forske, at man kan utvikles, at man har faglige muligheter også til hele tiden å lære nye ting, at det offentlige er en utrolig spennende smeltedigel der en får alle mulige ulike pasienter med helt forskjellige utfordringer inn. Alt dette gjør det offentlige til en attraktiv arbeidsgiver. Men igjen, det er altså ingen som har foreslått å legge begrensninger på hvor helsepersonellet få lov til å jobbe. Det det er snakk om, er å kunne innføre en godkjenningsordning basert på kvalitet. Det er de private aktørene veldig positive til. Og så må vi også ha en beredskapshjemmel hvis det blir så stor mangel på helsepersonell at vi ikke kan opprettholde 24/7-akuttberedskapen, slik at vi kan agere for å sikre befolkningen vår forsvarlig helsetjeneste.

Presidenten []: Presidenten vil bemerke at hun tror det også er et godt helsepolitisk råd å stoppe i tide – i hvert fall når det gjelder taletida her på huset.

Marian Hussein (SV) []: En av de største bekymringene veldig mange både i sykehusutvalget og i andre utvalg har hatt, er at veksten i private helseforsikringer og veksten i det kommersielle faktisk truer den offentlige helsetjenesten vår og på sikt kan føre til et todelt helsevesen, og at det er behov for å gjøre tiltak. Så lytter jeg jo til partiet Høyre, som mener at de er så uenig med Arbeiderpartiet. De synes det er vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet er for dette. Forstår statsråden at dette er et viktig skritt for å sikre beredskap, som han var inne på, men også for å sikre en ventil mot et mer todelt helsevesen når vi ser de utfordringene helsevesenet vårt står overfor?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Nå har jeg i et par omganger redegjort for hva som er begrunnelsen for dette lovforslaget, og jeg er for så vidt enig med både representanten og også representanten Aydar i stad, som stilte spørsmål, hvis jeg forsto det rett, om hvorfor ikke flere partier er med og støtter dette, Jeg synes ikke det er så veldig kontroversielt. Det er en ganske praktisk og pragmatisk tilnærming.

Når det gjelder veksten i helseforsikringer, er jeg enig i at det er bekymringsfullt, og der har regjeringens viktigste svar på det vært ventetidsløftet, for vi mener oppriktig at hvis folk er trygge på at de får rask og god hjelp i vår felles helsetjeneste når de trenger det, så vil etterspørselen etter slike forsikringer på sikt gå ned. Jeg er veldig glad for at ventetidsløftet virker. Nå er det over 60 000 færre som står i den såkalte helsekøen enn for ett år siden. Ventetid for ventende har gått ned med 22 dager på ett år, og ventetid for påbegynt helsehjelp har gått ned med seks dager. Fristbruddene er nesten halvert, og ventetidene vil fortsette å gå markant ned de neste månedene. Velferdsstaten skal være vår beste helseforsikring.

Presidenten []: Takk – det var eksemplarisk på tida.

Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Elise Madland (A) []: Fyrst og fremst har eg berre lyst til å seia til representanten Hoksrud at når det gjeld ferie og den type ting, er dette regulert i lovverket. Ein har tariffavtalar og ein har kompensasjon viss ferien blir forskuva osv., så dette er godt regulert i et velorganisert arbeidsliv.

Å vedta lover er ein viktig del av dei lovpålagde oppgåvene me har i Stortinget. Å sikra innbyggjarane våre gode og fagleg forsvarlege helsetenester er avgjerande. Denne lovproposisjonen har eit føremål, nemleg å hindra useriøse aktørar og sikra forsvarlege tenester. Innbyggjarane sin tillit til vår helseteneste er verdifull, og den må me sikra og ta vare på.

Fagfolka våre: Utan fagfolka, inga helseteneste. Me skulle hatt fleire av dei. Dei må me behalda, rekruttera og utdanna. Mangel på kvalifisert helsepersonell er den største utfordringa me står overfor. Helsepersonellkommisjonen sin NOU, Tid for handling, levnar ingen tvil. Den bekreftar òg det me som har jobba i helsetenesta over lang tid, har sett: Rekrutteringsutfordringane rammar ikkje lenger berre små distriktskommunar, men òg store bykommunar.

Difor er denne innstillinga om endringar i spesialisthelsetenestelova viktig. Me må sikra oss tilstrekkeleg personell i det offentlege tilbodet, ikkje berre fordi det er offentleg, men fordi det offentlege har eit sørgje-for-ansvar. Me kan gå fem år tilbake i tid – det kjennast som ei æve sidan, men pandemien viste oss vår sårbarheit. Me veit at det vil koma nye utfordringar. Difor meiner Arbeidarpartiet det er avgjerande at det blir stilt krav til godkjenning av bl.a. nyetableringar, for nettopp å sikra tilstrekkeleg med helsepersonell.

Dette lovforslaget me diskuterer no, handlar ikkje berre om å sikra nok helsepersonell, det handlar òg om kvalitet og pasientsikkerheit. Det er ei heilt ærleg sak å vera politisk ueinig, det ligg i politikkens natur. Arbeidarpartiet ønskjer primært å bruka dei personellressursane me har, til å styrkja vår offentlege helseteneste. Denne lova sikrar oss og gjev oss ein beredskap om og når uføresette ting skjer.

For nokon vil det alltid vera ein debatt for eller imot private og offentlege helsetenester. Dette er ikkje det eine eller det andre. Me vil alltid ha private, men me må sikra oss. Me må prioritera å bruka ressursane våre på beste måte.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Jeg syns det er ganske hårreisende når det som er realiteten i forslaget fra Arbeiderparti-regjeringen, er å forby nyetablering av private. Statsråden kan stå her og snakke om hvilke intensjoner en har og ikke har, men da mener jeg det også er viktig å se på hva slags historikk Arbeiderparti-regjeringen har hatt de siste fire årene på private i helse.

Noe av det første en gjorde i regjering, var å avvikle fritt behandlingsvalg og kalle det en gledens dag, selv om vi har sett konsekvensene av det etterpå – der et rusfelt nå er fullstendig, med kutt i ulike aktører og kutt i behandlingsplasser. Avkommersialiseringsutvalget ble satt ned av regjeringen for å se på hvordan en kunne fase ut private. Vi har anbudet på rehabilitering som foregår i flere helseregioner nå, der private som står for mye av det, nesten blir neglisjert, i tillegg til avviklingen av godkjenningsmodellen for fritt brukervalg. En må gjerne snakke om hvilke intensjoner en har, men historikken er i hvert fall tydelig på at en ikke ønsker å ha private aktører i helse, med denne begrensningen av nyetablering og utvidelse av private ved mangel på helsepersonell.

Private aktører er viktig i helsetjenesten vår, for mange av dem bidrar til innovasjon, og mange av dem er viktige i kriseberedskapen. Det så vi ikke minst under koronapandemien. Selv om representanten Hussein fra SV ikke anerkjente det, er mange av dem faktisk også en viktig premissleverandør for levering av spesialisthelsetjenester i distriktene. Når en nå prøver å bygge ned private, går det faktisk utover en del distrikt som har behov for spesialisthelsetjenester.

Det er ingen tvil om at vi har utfordringer knyttet til helsepersonell i Norge. Helsepersonellkommmisjonen var veldig tydelig på at vi blir færre ansatte per pasient. Navs tall viser at helsepersonell er den største mangelen vi har av arbeidskraft i Norge. Den mangelen på helsepersonell regjeringen her prater om, er godt dokumentert, både i helsepersonellkommisjonen og gjennom Navs behov for arbeidskraft.

Jeg tror ikke at svaret på den utfordringen vi har med helsepersonell, handler om å forby hvor folk skal få lov til å jobbe og ikke. Det vil bare bidra til at en ikke sørger for å løse de utfordringene vi har. Svaret må være å gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsgiver, enten det handler om å se på mer fleksible turnusordninger, fortere ta i bruk teknologi for å få ned belastningen eller mer oppgavedeling – som Høyre har tatt til orde for flere ganger, uten at det har skjedd mye på det.

Det er ingen tvil om at Høyre vil ha en sterk offentlig helsetjeneste, men det å ha private og ideelle aktører som et supplement, er viktig for helsetjenesten i seg selv, og det er også viktig for pasienter som har behov for valgfrihet, mangfold og et annet tilbud. Dette er ikke svaret, når ventetidene går opp eller en ikke får hjelp i hverdagen, og vi ser en nedbygging av rus, psykisk helse og rehabilitering. Vi trenger private aktører også i helsetjenesten. Dette forbudet kommer ikke til å hjelpe på situasjonen.

Truls Vasvik (A) []: Vi nærmer oss forhåpentligvis slutten, og så skjønner jeg at enkelte har behov for å både svartmale, rope høyt og tegne bilder som ikke finnes der, og det får være opp til dem.

Representanten Hoksrud sa at dette ikke er bra for pasientene som vil velge. Men poenget er at når dette eventuelt skal kunne slå inn, så er valget mellom å få hjelp eller å ikke få hjelp, ikke en palett av private aktører som skal være der. Det er at det faktisk er så alvorlig at valget står mellom å få hjelp eller å ikke få hjelp. Da skal dette slå inn. Vi må forholde oss til virkeligheten.

Det å gi befolkningen vår mulighet til å forstå hva som reelt sett er sykehus og legevakt, er visstnok kommunisme. Det er nesten litt søtt.

Jeg måtte google litt, og det er interessant at for å kunne kalle et produkt for en ost, må det være basert på rene melkeråvarer. Inneholder produktet fett fra palmeolje og ikke melkefett, kan man ikke kalle det en ost. Det er altså strengere regler for hva vi kan kalle en ost, enn hva Fremskrittspartiet har lyst til å kalle et sykehus. Jeg tenker at det at vi har et regelverk som sørger for at befolkningen faktisk vet hva de oppsøker og hva de kan forvente der, er veldig fornuftig og ikke kommunisme.

Bård Hoksrud (FrP) []: Heldigvis har vi noen av verdens beste oster, og jeg vil ha verdens beste helsevesen også. Det er fullt mulig. Da tror jeg mer på at å ha muligheten som helsearbeider til å kunne få lov til å velge litt, vil være veldig bra. Representanten Vasvik sier at dette bare gjelder hvis det er helt, helt krise. Denne regjeringen har altså lagt ned fritt behandlingsvalg og sørget for at pasienters mulighet til å kunne velge selv har blitt innskrenket. Det er realiteten. Vi har altså en regjering som på tross av at helsekøene vokser og vokser og vokser, har nedsatt et avkommersialiseringsutvalg og brukt millioner av kroner. Det er ganske utrolig.

Vi hørte statsråden sa at man hadde brukt 350 mill. kr hos kommersielle for å få ned køene. Ja, det er peanøtter når vi vet hvilke utfordringer som er, og hvor mange pasienter som står i kø. Statsråden driver nå rovdrift på helsepersonell i offentlig helsevesen. Det er helseforetakene som riktignok gjør det, men fordi man nå skal få ned køene fram til valget, er det altså beintøft der ute, og vi får meldinger fra helsepersonell i det offentlige helsevesenet som er veldig bekymret.

Så sier man: Ja, men det er sånn og sånn og sånn. Men jeg synes jo det er spesielt når den samme legen som på et offentlig sykehus opererer to og en halv til tre hofter i løpet av uken – det er litt rart å operere to og en halv til tre, men det betyr vel at man fordeler utover – på et privat sykehus klarer å operere fire til seks pasienter hver eneste dag. Det betyr at det er ganske mange pasienter. Hvis man skal bruke denne loven for å gjøre det vanskelig for private, betyr det at det kommer til å være mange flere som må stå i kø, fordi det tar lengre tid å få gjort de samme typer operasjoner på det ene sykehuset enn det gjør på det andre sykehuset. Det synes i hvert fall vi er litt synd. Vi synes det er bra at man har noe å velge i.

Private må være mer innovative, de må tenke nytt, de må være mer frampå. Så mener jeg det skjer masse bra i offentlig helsevesen også, men de har ofte ikke de samme mulighetene. De private må gjøre det for faktisk å levere. De må også levere til en lavere pris fordi staten er beinharde forhandlere. Det ser vi nå på anbudet som er ute i Helse sør-øst. Nå så jeg at det ble avlyst. Det er også spesielt: at man avlyser hele anbudet på rus og psykiatri i Helse sør-øst. Man skulle tro at en så stor virksomhet hadde klart å få det til på en god måte.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg skjønner at det gjør litt vondt for Høyre og Fremskrittspartiet at våre felles sykehus kjøper mer private helsetjenester nå enn de noen gang gjorde da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering, også når vi tar hensyn til prisveksten. Men forskjellen mellom oss og Høyre og Fremskrittspartiet er at for oss er det ikke et mål at det tallet skal være så høyt som mulig. Det tallet skal være på et riktig nivå. Det offentlige må ha hovedansvaret for å sikre 24/7 akuttberedskap, utdanne helsepersonell og behandle alle alvorlig syke og akutt syke. De offentlige sykehusene kan ikke velge pasientene sine. De offentlige sykehusene kan ikke stenge kl. 16 og i helgene og si at nå går vi hjem. De offentlige sykehusene kan ikke velge å ikke ha sengeplasser og kun satse på dagbehandling, selv om det også er veldig positivt. Det offentlige må ta hensyn til alle pasientene. Det er derfor den offentlige helsetjenesten må være grunnmuren – og så har vi da et pragmatisk syn på samarbeid med de private.

Årsaken til at regjeringen fjernet fritt behandlingsvalg, var at den ordningen ikke fungerte etter hensikten. Solberg-regjeringens egen evaluering viste at fritt behandlingsvalg ikke reduserte ventetidene, at bruken økte med 500 pst. samtidig som ventetidene i helsetjenesten gikk opp.

Arbeiderpartiet er ikke imot å velge. Det var vi som innførte fritt sykehusvalg i sin tid, som vi fortsatt har, som innebærer at pasienter med rett til helsehjelp kan velge mellom offentlige sykehus og private sykehus som har avtale med det offentlige. Det er en grunnleggende valgmulighet som vi er for, vi innførte den, og vi kommer til å beholde den.

Så hører jeg det blir sagt at ventetidene går opp, og representanten Hoksrud sa at helsekøene fortsetter å vokse og vokse og vokse. Men fakta er jo det motsatte: Helsekøene er nå redusert med over 65 000 på ett år. Det er 40 000 færre i helsekø nå enn da Erna Solberg forlot regjeringslokalene. Ventetid for ventende har gått ned med 22 dager på ett år, ventetid for påbegynt helsehjelp har gått ned med 6 dager. Fristbruddene er nesten halvert, og alle underliggende tall fra helseregionene viser at ventetidene kommer til å fortsette å falle markant de neste månedene. Det er beviset på at ventetidsløftet virker – et partnerskap der fagforeningene er med, arbeidsgiverorganisasjonene er med, offentlige sykehus bidrar, ideelle sykehus bidrar og private sykehus bidrar. Det er fordi vi er opptatt av at resultatene skal nås, og vi må ta i bruk de ressursene vi har, for å få det til.

Jeg tror, for å være helt ærlig, at disse skremmebildene om hva som er regjeringens syn på offentlig-privat samarbeid, rett og slett ikke biter på, for det er veldig enkelt å ettergå dem og motbevise dem med fakta på bakken.

Kjersti Toppe (Sp) []: Som venta er det litt temperatur i denne debatten, men eg synest jo at når Høgre omtaler dette forslaget som galskap, tenkjer eg at her må ein gå inn og sjå på realitetane. Er det galskap å få ein definisjon på kva som er sjukehus i Noreg? Er det galskap å få ein definisjon på kva som er legevakt? Det skulle jo vore på plass for lenge sidan av omsyn til kvalitet og pasientsikkerheit.

Så må eg ta fram ein merknad i innstillinga frå Høgre og Framstegspartiet, som seier litt om korleis dei ser på dette på med det offentlege helsevesenet og korleis ein skal ta vare på dei tilsette. Dei skriv at dei «er bekymret for arbeidssituasjonen til helsepersonell i det offentlige dersom det offentlige ikke trenger å kjempe for å beholde sine ansatte». Det synest eg er ei så utruleg setning. Kan dei verkeleg meina at det er veldig bra at det vert ei knappheit på helsepersonell til offentlege, for elles vert det vanskeleg å vera helsepersonell i det offentlege? Det synest eg er vanskeleg å forstå.

Det er òg ein ting til i innstillinga som eg vil ta opp, og det er at etablering og utbygging av sjukehus òg tidlegare har vore regulert gjennom ei forskrift som stilte krav. Det skulle søkjast godkjenning ved nyetablering, utviding, endring og så vidare. Dette er jo heller ikkje noko revolusjonerande nytt, og det betyr ikkje at vi skal forby private tilbydarar, som det vert sagt gjentatte gonger her, eller at det er ei dramatisk endring og ein venstresving og alt mogleg. Dette handlar om at vi tar ansvar for den offentlege tenesta i Noreg, ansvar for beredskap, og sikrar at pasientar faktisk kan få ei teneste i ein situasjon der det kanskje ikkje er eit alternativt tilbod.

Debatten bør takast litt ned. Ein kan vera ueinig om kor mykje bruk av private ein skal ha, men dette forslaget er etter mi vurdering veldig klokt og veldig nødvendig, og eg trur at når det har gått nokre år, er alle veldig glade for at det vart gjort eit sånt vedtak i Stortinget. Takk.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Jeg vil bare først begynne med at jeg ikke brukte ordet galskap. Jeg brukte ordet hårreisende, og iallfall for meg er det en forskjell.

Når det er krav om godkjenning der en skal begrense nyetablering eller utvidelse av private i mangel av helsepersonell, er det noe vi etterlyser. Hva er mangel på helsepersonell? Når helsepersonellkommisjonen er tydelig på at det vil bli færre ansatte per pasient, er det da mangel på helsepersonell nå? Når Nav er ute og sier at den største mangelen på arbeidskraft i Norge er innen helsepersonell, er det da mangel på helsepersonell nå? Jeg synes faktisk en kan gjøre en tydeligere avgrensning på når det er mangel på helsepersonell, for jeg tror veldig mange opplever at det er mangel på helsepersonell allerede i dag. Og det er jo det som er poenget vårt. Det som Stortinget og flertallet kommer til å vedta, griper jo egentlig inn allerede nå hvis det er mangel på helsepersonell. Hvis en ikke mener at det er mangel på helsepersonell, tror jeg at vi har en utfordring. Å avklare den balansen med når det er mangel, synes jeg en skal gjøre.

Og jeg synes det er litt lettvint, for istedenfor å se på hva vi skal gjøre for å gjøre det offentlige til en attraktiv arbeidsgiver, og faktisk se på hva som er utfordringene med at noen kanskje har lyst til å jobbe i det private eller ideelle og ikke i det offentlige, hopper en bare glatt over det, istedenfor å se på hvordan vi får mer fleksible turnusordninger, hvordan vi får fart på oppgavedelingen, som vi har snakket veldig mye om i salen her uten at det har skjedd så veldig mye. Høyre og Fremskrittspartiet har iallfall hatt en del forslag til hvordan vi kan gjøre det. Jeg mener diskusjonen må være hva vi skal gjøre for å gjøre den offentlige helsetjenesten til en mer attraktiv arbeidsgiver. Det private og ideelle ville være et godt supplement til det, ikke bare for helsetjenestene i seg selv, men også for de pasientene som har behov for det.

Det er også sånn at statsråden snakket veldig mye om at en ikke skal prøve å gjøre en konkurranse av hvem som kjøpte mer privat eller ikke. Det er jo akkurat det statsråden gjør når en gang på gang på gang sier det. Sannheten er jo bl.a. at veldig mye av det som vi kjøper av private og ideelle i dag, er – det vet statsråden godt selv – faste avtaler som har vært der ganske lenge. Vi hadde f.eks. fritt behandlingsvalg, og det ble avviklet. Det var flere hundre millioner som forsvant da fritt behandlingsvalg-ordningen ble fjernet. Vi la også inn i vårt alternative statsbudsjett 1,3 mrd. kr mer, f.eks., til kjøp av ledig privat kapasitet og sykehusøkonomi. Det hjelper ikke å gjøre sånn som statsråden gjør nå, bare å kartlegge kjøp av privat kapasitet. En må faktisk også kjøpe det til det beste for pasientene.

Vi kunne godt ta en lengre diskusjon her. Nå begynner vi å spore litt av, men at ventetidene har gått opp med denne regjeringen, er det ingen tvil om. Og det å stå her og snakke om ventetidsløftet, som på mange måter er et skippertaksløft for pasientene, men også for ansatte som nå sliter seg ut i helsetjenesten, er iallfall ikke en bærekraftig måte å holde ventetidene nede på framover.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg klarer ikke å dy meg når statsråden var så stolt av at han hadde fått ned ventetidene lite grann, og det skulle jammen blott mankere når man har brukt over 5 mrd. kr. Det er bra, men det han ikke prater om, er at avslagene rundt omkring i helsevesenet fyker i været. Det er altså pasienter som ikke kommer til en eneste konsultasjon på sykehuset, til tross for at fastlegen eller spesialist har henvist til sykehusene. Det synes jeg kanskje er rart.

Men på mandag var jeg og møtte en pasient. Det mange pasienter nå opplever, er at de får første konsultasjon, og da er man ute av ventelistene, men de blir bare plassert i en ny kø. Det var det hun fikk beskjed om, hun fikk en telefon fra legen, som sa: «Du skal ha operasjon, men vi vet ikke helt når du får den», og da er man jo ute av ventelisten, men man er fortsatt i kø for å få behandlingen sin, og det er jo en kjempeutfordring.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.

Votering, se torsdag 5. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel